KJÆRE VENNER!
I dag har jeg startet utformingen av en ny blogg.Jeg har gått av som Auroras leder og nå ønsker jeg å fokusere på egne aktiviteter som hunden min Lykkeliten ,boka mi og firmaet mitt FOREDRAG OG FORMIDLING.
Du er, uansett hvem du er, hjertelig velkommen til å følge meg videre. Jeg går spennende tider i møte. Om kort tid skal jeg legge inn bud på verdens koseligste lille hus og i juni skal jeg på skrivekurs i Vestfold for å lære av en forfatter hvordan en skriver boka om sitt eget liv. Jeg har jo holdt på med boka mi en evighet, men jeg vet at før eller siden skal jeg få den ut. Har enormt mye stoff og må finne ut hva jeg skal ta med og hva jeg skal kutte. Håper jeg finner en mentor som kan veilede meg litt.
Jeg trives veldig godt her på Notodden, men mye er rart å oppleve. Hvis jeg går på veien med Lykkeliten for eksempel, så kan jeg oppleve at den hyggelige bussjåføren plutselig stopper bussen og kommer ut for å slå av en prat! Har du hørt på maken? Jeg trodde det nesten ikke da jeg opplevde det første gang. I en liten småby som Notodden er det også utrolig stille og fredelig. Kirsti og jeg har funnet ut at ukas beste handletidspunkt er siste timen av åpningstida på fredager. Da har vi butikken for oss selv uten stress av noe slag.
Om 14 dager skal jeg på visning av verdens herligste lille hus . Har fått tilsagn om startlån fra NAV.Håper bare de snart får sendt meg en betalingsplan med terminbeløp, nedbetalingstid og rentesats.Det er litt irriterende at saksbehandler ikke ringer når vi har gjort en avtale om det. Vurderer nå om det kanskje er gunstigere med et banklån.Får tenke på saken. Ha en fin dag! Klem fra INGUNN
fredag 7. mai 2010
fredag 5. mars 2010
NYE FORANDRINGER
Kjære venner i Aurora og ellers!
Onsdag 03.03.2010 hadde vi årsmøte i Aurora Støtteforening Jeg gikk av som leder og Siri Lill Thowsen ble valgt inn som konstituerende leder.Reidun Berger fortsetter som nestleder og styremedlemmer ble Elin Sverdrup Thygeson, Erik Holsjø og Liv Gunhild Solberg .Det nye styret fikk fullmakt til å finne en ny leder.
Jeg har jobbet med Aurora nesten kontinuerlig hele året og natt og dag i to måneder, og nå er det nesten uvirkelig å ha fått tilbake disposisjonsretten til min egen tid. I dag og i går har jeg sovet en god del, fullstendig utslitt og tappet, men nå kjenner jeg at skrotten begynner å våkne til liv igjen
Det har vært utfordrende og interessant å være leder i Aurora, men voldomt krevende og ingen aner hvor mye arbeid jeg har lagt ned i denne foreningen dette året. For at jeg ikke skulle kollapse nå fysisk, så var det nå høyst nødvendig å få inn nye krefter.
Jeg er glad for at Siri Lill tok utfordringen.
Når det gjelder Aurorabloggen, så kommer jeg til å avslutte den og forandre den til å bli en informasjonsblogg om meg og aktivitetene i firmaet mitt FOREDRAG OG FORMIDLING.Dette blir det siste innlegget på den ordinære AURORABLOGGEN. Jeg sletter imidlertid ikke det jeg tidligere har skrevet, fortsetter bare i en ny retning og en ny innpakning. Velkommen til å følge meg videre. Stor klem fra Ingunn
Onsdag 03.03.2010 hadde vi årsmøte i Aurora Støtteforening Jeg gikk av som leder og Siri Lill Thowsen ble valgt inn som konstituerende leder.Reidun Berger fortsetter som nestleder og styremedlemmer ble Elin Sverdrup Thygeson, Erik Holsjø og Liv Gunhild Solberg .Det nye styret fikk fullmakt til å finne en ny leder.
Jeg har jobbet med Aurora nesten kontinuerlig hele året og natt og dag i to måneder, og nå er det nesten uvirkelig å ha fått tilbake disposisjonsretten til min egen tid. I dag og i går har jeg sovet en god del, fullstendig utslitt og tappet, men nå kjenner jeg at skrotten begynner å våkne til liv igjen
Det har vært utfordrende og interessant å være leder i Aurora, men voldomt krevende og ingen aner hvor mye arbeid jeg har lagt ned i denne foreningen dette året. For at jeg ikke skulle kollapse nå fysisk, så var det nå høyst nødvendig å få inn nye krefter.
Jeg er glad for at Siri Lill tok utfordringen.
Når det gjelder Aurorabloggen, så kommer jeg til å avslutte den og forandre den til å bli en informasjonsblogg om meg og aktivitetene i firmaet mitt FOREDRAG OG FORMIDLING.Dette blir det siste innlegget på den ordinære AURORABLOGGEN. Jeg sletter imidlertid ikke det jeg tidligere har skrevet, fortsetter bare i en ny retning og en ny innpakning. Velkommen til å følge meg videre. Stor klem fra Ingunn
lørdag 30. januar 2010
HJERTEBARNET AURORA
Godt nytt år,folkens! Litt seint å si kanskje.Nå er vi jo snart i februar.
Januar har vært travel med mye Aurorajobbing. I går fikk jeg sendt søknader til Helsedirektoratet om tilskudd for 2010. Godt å ha det unnagjort. Så er jeg i en eviglang korrespondanse med Brønnøysundregistrene for å få alt som skal registreres om foreningen på plass. Det må være i orden før Aurora kan opprette en konto med renteavkastningen av arven etter Erik Østby Og det igjen må på plass før årsmøtet., slik at Per og jeg kan gå i banken.
Så skal jeg skrive en handlingsplan, årsmelding og forslag til budsjett som alt skal fremlegges på styremøtet i forkant av årsmøtet.Reidun og Liv har gjort en kjempefin jobb med AuroraNytt og Reidun kopierte det i går og sendte det ut samt innkalling til årsmøtet 03.03.2010 kl 16.00 til alle medlemmene.
Sist onsdag var Reidun,Liv Gunhild og jeg i møte med andre brukerorganisasjoner og Oslo kommune for å snakke om brukermedvirkning og brukersamarbeid. Da fikk vi vite at Aurora dessverre ikke fikk aktivitetsstøtte fra Oslo kommune til en planlagt konferanse om medisinbruk i psykiatrien, men vi fikk 30 000 kroner til drift.
Hilde Dalen fra KREM Skien kom som et friskt pust og fortalte på en inspirerende måte om KREM som står for KREATIVT OG MANGFOLDIG ARBEIDSLIV.
KREM er et brukerstyrt ressurssenter som skal ivareta brukernes behov, ønsker og interesser i rehabiliteringsprosessen tilbake til arbeid De som jobber i KREM kaller seg for Regnbuemakerne og Hilde Dalen presenterer seg som LUFTSLOTTSARKITEKT. Fabelaktig flott, etter min mening. Jeg håper at Aurora kan utvikle et positivt samarbeid med dette senteret etter hvert. Mitt ønske for Aurora er at også en så liten forening kan bli en livskraftig og reell aktør i samfunnets mest aktuelle prosjekt for tiden: Å få ned sykefraværet og få flere uføre tilbake til jobb. Hilde Dalen sa det så fint: Hvorfor kan ikke alle de som jobber i organisasjoner motta reell lønn i stedet for å gå på trygd? Det har jeg også lurt på i mange år. Vår jobb er akkurat like krevende og realistisk som mange andre. Når vi bare har lov å tjene 1G ved siden av trygden, så blir vi låst i en stakkarslig rolle som stønadsmottakere. Jeg skulle ønske at vi fikk lønn etter utdanning og ansennitet som alle andre i arbeidslivet og at innsatsen også ga uttelling i form av opptjening av pensjonspoeng. Det er å ta oss på alvor.Ærlig og oppriktig innsats gjennom mange år bør snart også verdsettes i kroner og ører.Det er å respektere mennesker som arbeider hardt og samvittighetsfullt og som vil videre i livet.
Ha en fin lørdag!
Klem fra Ingunn
Januar har vært travel med mye Aurorajobbing. I går fikk jeg sendt søknader til Helsedirektoratet om tilskudd for 2010. Godt å ha det unnagjort. Så er jeg i en eviglang korrespondanse med Brønnøysundregistrene for å få alt som skal registreres om foreningen på plass. Det må være i orden før Aurora kan opprette en konto med renteavkastningen av arven etter Erik Østby Og det igjen må på plass før årsmøtet., slik at Per og jeg kan gå i banken.
Så skal jeg skrive en handlingsplan, årsmelding og forslag til budsjett som alt skal fremlegges på styremøtet i forkant av årsmøtet.Reidun og Liv har gjort en kjempefin jobb med AuroraNytt og Reidun kopierte det i går og sendte det ut samt innkalling til årsmøtet 03.03.2010 kl 16.00 til alle medlemmene.
Sist onsdag var Reidun,Liv Gunhild og jeg i møte med andre brukerorganisasjoner og Oslo kommune for å snakke om brukermedvirkning og brukersamarbeid. Da fikk vi vite at Aurora dessverre ikke fikk aktivitetsstøtte fra Oslo kommune til en planlagt konferanse om medisinbruk i psykiatrien, men vi fikk 30 000 kroner til drift.
Hilde Dalen fra KREM Skien kom som et friskt pust og fortalte på en inspirerende måte om KREM som står for KREATIVT OG MANGFOLDIG ARBEIDSLIV.
KREM er et brukerstyrt ressurssenter som skal ivareta brukernes behov, ønsker og interesser i rehabiliteringsprosessen tilbake til arbeid De som jobber i KREM kaller seg for Regnbuemakerne og Hilde Dalen presenterer seg som LUFTSLOTTSARKITEKT. Fabelaktig flott, etter min mening. Jeg håper at Aurora kan utvikle et positivt samarbeid med dette senteret etter hvert. Mitt ønske for Aurora er at også en så liten forening kan bli en livskraftig og reell aktør i samfunnets mest aktuelle prosjekt for tiden: Å få ned sykefraværet og få flere uføre tilbake til jobb. Hilde Dalen sa det så fint: Hvorfor kan ikke alle de som jobber i organisasjoner motta reell lønn i stedet for å gå på trygd? Det har jeg også lurt på i mange år. Vår jobb er akkurat like krevende og realistisk som mange andre. Når vi bare har lov å tjene 1G ved siden av trygden, så blir vi låst i en stakkarslig rolle som stønadsmottakere. Jeg skulle ønske at vi fikk lønn etter utdanning og ansennitet som alle andre i arbeidslivet og at innsatsen også ga uttelling i form av opptjening av pensjonspoeng. Det er å ta oss på alvor.Ærlig og oppriktig innsats gjennom mange år bør snart også verdsettes i kroner og ører.Det er å respektere mennesker som arbeider hardt og samvittighetsfullt og som vil videre i livet.
Ha en fin lørdag!
Klem fra Ingunn
torsdag 24. desember 2009
Å VÆRE ØNSKET
Det er natt og det snør tett ute. Og så er det julaften, eller rettere sagt, vi er på vei inn i årets vakreste dag. Om noen timer lysner dagen for så å mørkne igjen .I forgårs var det vintersolverv og sola snudde.Men denne kvelden som snart kommer er åres lyseseste for nå i natt skinner Betlehemsstjernen over barnet i krybben.Rundt omkring i de tusen hjem samles vi snart til overveldende julemiddager og vi gleder hverandre, både små og store med et vell av pakker. Blir det mon tro en så stor pakkehaug at vi mister den aller viktigste gaven av syne? Uansett hvor mange timer vi tilbringer i butikker,kjøpesentra eller kirker, så er det ikke sikkert at vi får øye på den lille, sårbare gutten og hans foreldre som prøver å finne nattely i en stall i Betlehem. Egentlig var det ikke plass til dem noe sted. Maria, høygravid satt kanskje timesvis sammensunket og gråt på eselet som Josef leide fra hus til hus mens han fortvilet lette etter et sted der de kunne få tak over hodet Jeg lurer på hva Josef tenkte i den situasjonen. Det var ikke plass til dem noe sted. Jeg tror Josef var ganske rådvill og ute av seg.Josef var en fin og rettskaffen mann. Egentlig hadde han tenkt å skille seg fra Maria i stillhet da han fant ut at hun var med barn, men da snakket Gud med Josef i en drøm og sa at det som var avlet i henne var av den Hellige Ånd og at Josef og Maria skulle få en sønn som skulle hete Jesus fordi han skulle frelse sitt folk fra deres synder. Tenk å vite at de skulle bli foreldre til en så viktig person og så var det ikke plass til dem noe sted i herberget. De var verken ventet eller ønsket av noen. Nå hadde de gått og gått , de var både trøtte og slitne. Til slutt måtte de ta inn i en stall og prøve å finne seg til rette der.
De gamle profetene hadde mange hundre år tidligere forutsagt at det skulle bli født en frelser i Davids by Betlehem, men ingen var vel forberedt på at han skulle komme til verden som et lite, nyfødt menneskebarn i en stall omgitt av enkle, vanlige foreldre,dyr, gjetere og engler.Til og med tre vise menn kom langveis fra for å tilbe den nye kongen.De hadde oppdaget en ny stjerne på himmelen og visste at noe stort og viktig hadde skjedd.Derfor dro de bare av gårde og orienterte seg etter stjernehimmelen helt til de fant barnet i krybben. Tenk så overrasket og forundret Maria ble da kongene kom med dyrebare og kostelige gaver til hennes lille gutt.Og det står skrevet at Maria gjemte det englene sang om i sitt hjerte.
Den lille gutten i krybben er julens største og viktigste gave til oss mennesker. Å ta i mot Han er den viktigste beslutningen et menneske kan ta. Og den lykkeligste. Å tilhøre Jesus Kristus er det mest fantastiske et mennesket kan oppleve. Å være mottaker av Hans kjærlighet og fred er vidunderlig og må oppleves for å forstås. Jeg fatter ikke hvorfor så mange mennesker vender ryggen til det glade budskap og bekjemper kristendommen.Evangeliene forteller oss om en Frelser som gikk omkring og bare gjorde gode ting, en konge og Frelser som lever i dag og som bryr seg om hvert eneste lille menneske.Den kristne tro er breddfull av Guds kjærlighet og den ble både synliggjort og konkretisert i Betlehem julenatten. Kanskje du og jeg skulle gå nær inntil krybben og få et møte med Jesusbarnet denne julen?
DU ER ØNSKET!
GOD JUL!
Klem fra Ingunn
De gamle profetene hadde mange hundre år tidligere forutsagt at det skulle bli født en frelser i Davids by Betlehem, men ingen var vel forberedt på at han skulle komme til verden som et lite, nyfødt menneskebarn i en stall omgitt av enkle, vanlige foreldre,dyr, gjetere og engler.Til og med tre vise menn kom langveis fra for å tilbe den nye kongen.De hadde oppdaget en ny stjerne på himmelen og visste at noe stort og viktig hadde skjedd.Derfor dro de bare av gårde og orienterte seg etter stjernehimmelen helt til de fant barnet i krybben. Tenk så overrasket og forundret Maria ble da kongene kom med dyrebare og kostelige gaver til hennes lille gutt.Og det står skrevet at Maria gjemte det englene sang om i sitt hjerte.
Den lille gutten i krybben er julens største og viktigste gave til oss mennesker. Å ta i mot Han er den viktigste beslutningen et menneske kan ta. Og den lykkeligste. Å tilhøre Jesus Kristus er det mest fantastiske et mennesket kan oppleve. Å være mottaker av Hans kjærlighet og fred er vidunderlig og må oppleves for å forstås. Jeg fatter ikke hvorfor så mange mennesker vender ryggen til det glade budskap og bekjemper kristendommen.Evangeliene forteller oss om en Frelser som gikk omkring og bare gjorde gode ting, en konge og Frelser som lever i dag og som bryr seg om hvert eneste lille menneske.Den kristne tro er breddfull av Guds kjærlighet og den ble både synliggjort og konkretisert i Betlehem julenatten. Kanskje du og jeg skulle gå nær inntil krybben og få et møte med Jesusbarnet denne julen?
DU ER ØNSKET!
GOD JUL!
Klem fra Ingunn
torsdag 19. november 2009
NÅR SYSTEMET KRENKER
I dag kom jeg inn på siden til politiker Ivar Johansen og der leste jeg om Anita og hvordan hun KJEMPER for å få lov å bli boende i sitt eget hjem.Hun referer iskalde brev og uttalelser fra saksbehandlere som bare opprettholder hennes fortvilelse og avmakt. Den såkalte "Velferdsstaten" burde skamme seg. Jeg er utdannet sosionom og det viktigste yrkesetiske prinsippet som min faggruppe skal forplikte seg til er HELHETSSYN. På sosialhøgskolen lærer vi, og det med rette, at det inngår mange elementer i et menneskes liv som vi må ta hensyn til for at det enkelte menneske skal få den hjelpen det trenger. Det hjelper ikke å slukke en brann den ene dagen hvis man våkner opp neste dag med like mange regninger og like mange bekymringer. Og er det noe som er vondt å leve med, så er det en konstant dårlig økonomi. Det er forferdelig å oppleve at trygda aldri strekker til, og enda verre er det å bli møtt av iskalde regelryttere i sosialtjenesten som ikke ser ser det enkelte menneske i det hele tatt og heller ikke den totale livssituasjonen som ofte er helt uutholdelig.
Tenk hvor grusomt Anita må ha det. Kan vi andre tenke oss hvordan det er å gå i skrekk og vente på å bli kastet ut av sitt eget hjem? Eget hjem burde vært en menneskerett, en base for trygghet, personlig utvikling og livskvalitet.
Jeg leser også om ideen med et ombud for psykisk syke. Jeg er ikke så sikker på at det er en god ide fordi jeg tror vi må inn til kjernen av problemet. Det er politikerne som sitter med nøklene for å løse fattigdomsproblemene og problemene i psykiatrien.Nå er det på tide at de virkelig avskaffer fattigdommen her i landet. Det har vi råd til. Jeg tror også at hele systemet for helse og sosialtjenesten må omstruktureres , forandres og fornyes .Noen må snart vise interesse for å kartlegge og ta i bruk brukernes egne ressurser og evne til deltakelse i eget liv og beslutninger .Kvalitetsutviklingsprosjektet i Rådet for psykisk helse har kommet med viktige innspill om dette til myndighetene. Hva er skjedd med den rapporten?
Et psykiatrisk ombud var tenkt å skulle ivatreta 15 pasienter med alvorlige psykiske helseproblemer. Jeg tror at det blir et uoverkommelig prosjekt fordi ombudet må også forholde seg til gjeldende regelverk og fordi den enkeltes behov er så omfattende og sammenfattende at det rett og slett blir umulig for en person å rekke over et så stort problemkompleks.
I går tok politikerne inn en hel gjeng stoffmisbrukere på Stortinget.De sa at deres situasjon var blitt betydelig forverret det siste året. Politikere, våkn opp, se sammenhengene her.NAV,Psykiatrien, rusomsorgen,barnevernet, sosialtjenesten- alle rapporterer om krise tilstander.Jeg tviler på at Samhandlingsreformen kan løse alt den var tiltenkt å skulle løse. Det er politikerne som nå må sørge for at det virkelig blir gjennomført gode og varige forandringer som virker i hverdagen til det enkelte mennesket som sliter med livet sitt.
Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som hovedmål å gjøre mennesker med psykiske helseproblemer selvstendige og i stand til å mestre egne liv.Evalueringen av planen viser at den for det meste fokuserer på kvantitet, men hevder bl. a heldigvis at det er blitt en betydelig økning i antall boliger i kommunene.Opptrappingsplanen er lite opptatt av kvalitet. Og da spør jeg: Hvordan er det gått med de menneskene som planen gjelder for? De som har fått disse boligene. Har de råd til å bo der?Har de blitt mer selvstendige og mer i stand til å mestre eget liv? Jeg tror historien om Anita er et godt svar på det!
Klem til Anita fra Ingunn
Tenk hvor grusomt Anita må ha det. Kan vi andre tenke oss hvordan det er å gå i skrekk og vente på å bli kastet ut av sitt eget hjem? Eget hjem burde vært en menneskerett, en base for trygghet, personlig utvikling og livskvalitet.
Jeg leser også om ideen med et ombud for psykisk syke. Jeg er ikke så sikker på at det er en god ide fordi jeg tror vi må inn til kjernen av problemet. Det er politikerne som sitter med nøklene for å løse fattigdomsproblemene og problemene i psykiatrien.Nå er det på tide at de virkelig avskaffer fattigdommen her i landet. Det har vi råd til. Jeg tror også at hele systemet for helse og sosialtjenesten må omstruktureres , forandres og fornyes .Noen må snart vise interesse for å kartlegge og ta i bruk brukernes egne ressurser og evne til deltakelse i eget liv og beslutninger .Kvalitetsutviklingsprosjektet i Rådet for psykisk helse har kommet med viktige innspill om dette til myndighetene. Hva er skjedd med den rapporten?
Et psykiatrisk ombud var tenkt å skulle ivatreta 15 pasienter med alvorlige psykiske helseproblemer. Jeg tror at det blir et uoverkommelig prosjekt fordi ombudet må også forholde seg til gjeldende regelverk og fordi den enkeltes behov er så omfattende og sammenfattende at det rett og slett blir umulig for en person å rekke over et så stort problemkompleks.
I går tok politikerne inn en hel gjeng stoffmisbrukere på Stortinget.De sa at deres situasjon var blitt betydelig forverret det siste året. Politikere, våkn opp, se sammenhengene her.NAV,Psykiatrien, rusomsorgen,barnevernet, sosialtjenesten- alle rapporterer om krise tilstander.Jeg tviler på at Samhandlingsreformen kan løse alt den var tiltenkt å skulle løse. Det er politikerne som nå må sørge for at det virkelig blir gjennomført gode og varige forandringer som virker i hverdagen til det enkelte mennesket som sliter med livet sitt.
Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som hovedmål å gjøre mennesker med psykiske helseproblemer selvstendige og i stand til å mestre egne liv.Evalueringen av planen viser at den for det meste fokuserer på kvantitet, men hevder bl. a heldigvis at det er blitt en betydelig økning i antall boliger i kommunene.Opptrappingsplanen er lite opptatt av kvalitet. Og da spør jeg: Hvordan er det gått med de menneskene som planen gjelder for? De som har fått disse boligene. Har de råd til å bo der?Har de blitt mer selvstendige og mer i stand til å mestre eget liv? Jeg tror historien om Anita er et godt svar på det!
Klem til Anita fra Ingunn
mandag 19. oktober 2009
MInstemann
Måtte bare legge inn det siste bildet av minstemann i familien, lille Sigurd. Han ligner på pappa Torgeir og er en nydelig liten babygutt på 3 uker.
søndag 18. oktober 2009
VENNER OG FAMILIE ER SÅ VIKTIG!
Her ser dere den kjære lillesøstra mi, Kirsti og jeg. Og så Lykkeliten, naturligvis. Hver mandag har vi en bønnestund før vi tar fatt på uka. Vi deler ord, tillit og undring.
Jeg føler meg så uendelig rik som har så mange å være glad i og som jeg vet er glad i meg. Det betyr så uendelig mye mer enn all verdens teorier og terapier. Her på Notodden spretter det fram gamle, gode venner nesten overalt hvor jeg ferdes.Nå i ettermiddag var pappa, Dagfrid og jeg og spiste middag på Oasen ute på flyplassen. Da traff jeg Anne Gerd, ei god venninne fra lagstida. Rart å tenke på at da vi gikk på gymnaset, da var det helt vanlig med kristne skolelag. Vi hadde lagsmøter hver fredag og vi hadde andakter og bønnemøter i friminuttene. Nå er vel sånne ting nesten helt ute av bildet.
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
lørdag 10. oktober 2009
MITT EGET VALG
Nå er det lenge siden jeg har skrevet på Aurorabloggen, men her er jeg tilbake. Ukene går så fort og det har ikke vært så lett å finne seg til rette i min barndoms by som jeg ikke har bodd i på over 30 år. Det er mange brikker som må falle på plass og mange ting som må ordnes for at en kan trives og få en god hverdag. Jeg var i flere uker veldig redd for at jeg ikke skulle klare jobben i Aurora når avstanden til kontoret i Oslo ble så stor. Nå har vi heldigvis et styre som samarbeider godt og vi ivaretar Aurora etter beste evne. Reidun og jeg snakker sammen nesten daglig og vi er ajour med regninger og kalenderplan.
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn
onsdag 16. september 2009
VONDT Å VÆRE FATTIG
Et lite appropos til den nylig avsluttede valgkamp der fattigdomsproblemet forsvant ut i skyggen av kampen om makt og regjeringstaburetter.
Det er vondt å være fattig! Vondt å kontinuerlig ha dårlig råd, måtte snu og vende på krona. Ikke kunne delta på lik linje med andre i aktiviteter og opplevelser. Vondt når sommerferien består av å lese postkort fra venner som ferierer i alle vedrens hjørner. Vondt å stå på sidelinja og føle seg utafor, som en gjest i eget liv. En blir så liten inni seg av å være fattig. Det oppleves som å stå bakerst i alle køer.Jeg får en følelse av at jeg ikke er verdt noen ting.Selvtilliten rakner fullstendig når en må stille til jobbintervju i ufikse klær, når en ikke har råd til å gå til frisør eller få stelt tenner som kanskje er ødelagt av årelang medisinering. Når en i årevis prøver av alle krefter å få en jobb og komme ut av en håpløs situasjon som disponerer for psykiske helseproblemer, så nytter det likevel ikke.
Politikerne hevder at den beste måten å bekjempe fattigdom på, er å få folk i jobb.
Men hvor ER de jobbene vi kan ta? Vi som ikke greier å yte 100 % Vi har også ressurser, men må kanskje ha en arbeidsplass som er raus på gode holdninger, respekt og inkludering og som kanskje er litt tilrettelagt etter hva vi greier og ut i fra det som er vår hverdag og våre krefter. Mange av oss har utallige avslag, nederlag og skuffelser bak oss , og derfor er det så viktig at nettopp VI får oppleve virkelig å få en jobb og se at også vi mestrer viktige oppgaver, at det er bruk for oss, at vi kan regnes med som skattebetalere og ordinære arbeidstakere.
Mennesker med psykiske helseproblemer tilhører en marginalisert og stigmatisert gruppe som ofte befinner seg i utkanten av Velferdsstaten.Inkludering er her et stikkord. Inkludering i samfunn og arbeidsliv på egne premisser må nå snart gjennomføres i praksis. Nå har vi SNAKKET lenge om Brukermedvirkning. Nå må kommunene ta det i bruk som et rutinemessig verktøy og likeverdig tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer.
Å leve i fattigdom er en daglig kamp for å få endene til å møtes. Kamp med byråkrati og hjelpeapparat. Ytelsene er som regel kortvarige og uforutsigbare når lønn for deltidsarbeid og trygd skal samkjøres. Ofte må nattetimene tas i bruk for å telle, regne og gruble over hvordan en skal orke å innfri alle offentlige krav om dokumentasjon for i det hele tatt få noen usle kroner til det aller mest nødvendige livsopphold.
Å motta smulene fra de rikes bord gjør at vi som gruppe marginaliseres og stigmatiseres enda mer. Å være fattig gir også angst, mye angst. Å ha en trygg, forutsigbar økonomi gir også indre trygghet.Jeg mener avgjort at det å forebygge fattigdom er det samme som å forebygge psykiske helseproblemer.
Jeg tror også at løsningen på fattigdomsproblemet hviler på 4 viktige grunnpilarer:
1Den enkeltes mulighet til deltagelse og ansvar for eget liv.
2 Gode holdninger og respekt fra nettverk og lokalsamfunn
3. Konkrete, aktive tiltak.
4.Politisk vilje
Fattige mennesker er ofte også fattige på selvtillit og anerkjennelse fra andre fordi fattigdom skaper usynlige mennesker.Vi ser tiggerne på gata i Oslo, vi ser koppen og et bedene blikk, men vi ser ikke det mennesket som sitter der. Få kjenner til hans eller hennes ensomme og brutale kamp for å overleve. Men mange vil ha dem vekk.De passer ikke inn i et vellykket og blankpolert bybilde. De angstfylte, skitne, ensomme,de bostedsløse og rusavhengige. Hvor skal de gjøre av seg? Vil vi virkelig ha et sorteringssamfunn der enkelte grupper skyves til side og stenges ute alene i kulda?
En helseminister for noen årtier siden brukte begrepet "Minusvarianter" om psykiatriske pasienter og andre med forskjellige skader og lyter Dette er en grovt krenkende betegnelse som aldri mer må brukes om de aller ulykkeligste iblant oss.
Vi må få et samfunn som oppgrader, inkluderer og styrker menneskeverdet til dem som sliter tungt og har det aller verst.
Klem fra Ingunn
Det er vondt å være fattig! Vondt å kontinuerlig ha dårlig råd, måtte snu og vende på krona. Ikke kunne delta på lik linje med andre i aktiviteter og opplevelser. Vondt når sommerferien består av å lese postkort fra venner som ferierer i alle vedrens hjørner. Vondt å stå på sidelinja og føle seg utafor, som en gjest i eget liv. En blir så liten inni seg av å være fattig. Det oppleves som å stå bakerst i alle køer.Jeg får en følelse av at jeg ikke er verdt noen ting.Selvtilliten rakner fullstendig når en må stille til jobbintervju i ufikse klær, når en ikke har råd til å gå til frisør eller få stelt tenner som kanskje er ødelagt av årelang medisinering. Når en i årevis prøver av alle krefter å få en jobb og komme ut av en håpløs situasjon som disponerer for psykiske helseproblemer, så nytter det likevel ikke.
Politikerne hevder at den beste måten å bekjempe fattigdom på, er å få folk i jobb.
Men hvor ER de jobbene vi kan ta? Vi som ikke greier å yte 100 % Vi har også ressurser, men må kanskje ha en arbeidsplass som er raus på gode holdninger, respekt og inkludering og som kanskje er litt tilrettelagt etter hva vi greier og ut i fra det som er vår hverdag og våre krefter. Mange av oss har utallige avslag, nederlag og skuffelser bak oss , og derfor er det så viktig at nettopp VI får oppleve virkelig å få en jobb og se at også vi mestrer viktige oppgaver, at det er bruk for oss, at vi kan regnes med som skattebetalere og ordinære arbeidstakere.
Mennesker med psykiske helseproblemer tilhører en marginalisert og stigmatisert gruppe som ofte befinner seg i utkanten av Velferdsstaten.Inkludering er her et stikkord. Inkludering i samfunn og arbeidsliv på egne premisser må nå snart gjennomføres i praksis. Nå har vi SNAKKET lenge om Brukermedvirkning. Nå må kommunene ta det i bruk som et rutinemessig verktøy og likeverdig tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer.
Å leve i fattigdom er en daglig kamp for å få endene til å møtes. Kamp med byråkrati og hjelpeapparat. Ytelsene er som regel kortvarige og uforutsigbare når lønn for deltidsarbeid og trygd skal samkjøres. Ofte må nattetimene tas i bruk for å telle, regne og gruble over hvordan en skal orke å innfri alle offentlige krav om dokumentasjon for i det hele tatt få noen usle kroner til det aller mest nødvendige livsopphold.
Å motta smulene fra de rikes bord gjør at vi som gruppe marginaliseres og stigmatiseres enda mer. Å være fattig gir også angst, mye angst. Å ha en trygg, forutsigbar økonomi gir også indre trygghet.Jeg mener avgjort at det å forebygge fattigdom er det samme som å forebygge psykiske helseproblemer.
Jeg tror også at løsningen på fattigdomsproblemet hviler på 4 viktige grunnpilarer:
1Den enkeltes mulighet til deltagelse og ansvar for eget liv.
2 Gode holdninger og respekt fra nettverk og lokalsamfunn
3. Konkrete, aktive tiltak.
4.Politisk vilje
Fattige mennesker er ofte også fattige på selvtillit og anerkjennelse fra andre fordi fattigdom skaper usynlige mennesker.Vi ser tiggerne på gata i Oslo, vi ser koppen og et bedene blikk, men vi ser ikke det mennesket som sitter der. Få kjenner til hans eller hennes ensomme og brutale kamp for å overleve. Men mange vil ha dem vekk.De passer ikke inn i et vellykket og blankpolert bybilde. De angstfylte, skitne, ensomme,de bostedsløse og rusavhengige. Hvor skal de gjøre av seg? Vil vi virkelig ha et sorteringssamfunn der enkelte grupper skyves til side og stenges ute alene i kulda?
En helseminister for noen årtier siden brukte begrepet "Minusvarianter" om psykiatriske pasienter og andre med forskjellige skader og lyter Dette er en grovt krenkende betegnelse som aldri mer må brukes om de aller ulykkeligste iblant oss.
Vi må få et samfunn som oppgrader, inkluderer og styrker menneskeverdet til dem som sliter tungt og har det aller verst.
Klem fra Ingunn
JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!
Dette er slagordet mitt.Jeg prøver alltid så godt jeg kan, men er langt i fra noen verdensmester.I går hadde vi styremøte i Aurora og da orienterte jeg styret om at jeg likevel fortsetter som leder . Nå har en god del ting rundt meg her på Notodden fallt på plass . Jeg har fått hjemmehjelp og fritidskontakt og det er jeg inderlig glad for.Jeg føler nå at alt ikke er like overveldende tungt og vanskelig som var tilfelle for ikke så lenge siden. Jeg har mindre helseplager, men skal i morgen til sykehus i Prsgrunn og undersøkes.Da skal de finne ut om jeg kan opereres, og i så fall kan jeg bli helt frisk. Jeg skjønner at jeg kan virke ustabil og vinglete men jeg vil så gjerne greie det.Jeg tror det kommer av at jeg vil så gjerne gjøre en toppjobb i Aurora, og så blir jeg så sliten når jeg yter mer enn jeg makter. Jeg må prøve å bli trygg på at det er bra nok det jeg gjør. Og at det er nok.For det er sånn at når jeg føler meg sterk og frisk, da kan jeg få gjort mye, veldig mye og jeg elsker jobben min i Aurora. Derfor ber jeg dere der ute i miljøet: Vær så snill å ikke døm meg selv om jeg nå har skiftet mening.Ikke snakk til andre om hvor vinglete og ustabil Ingunn er. Det er så vondt å få vite i ettertid at det ryktet har gått i miljøet. Jeg jobber helhjertet med saken og JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!!! Hver eneste dag.
Klem fra Ingunn
Klem fra Ingunn
lørdag 5. september 2009
KJÆRE SIGRUN!
Tusen takk for oppmuntrende ord! Det var så godt å få dem akkurat i dag. Ja, jeg vil fortsette å blogge. Nå har jeg flyttet til en ny kommune og jeg skal orientere meg litt om hvilke tilbud de har innen psykisk helse.Jeg vil ha det som et lite prosjekt, og det vil jeg skrive om på bloggen.
Det er nå 34 år siden jeg bodde på Notodden. Det er rart å være tilbake for jeg er født og oppvokst her. Jeg ble født på et lite fødehjem i Våladalen som het Frk.Karstads Klinikk.Jeg ble født midt under mammas eksamensperiode ved Statens Sløyd og Tegnelærerskole. Jeg tror både fødsel og eksamen gikk bra.Det er utrolig koselig å være tilbake på gamle trakter. Rett som det er treffer jeg på gamle kjente som merkelig nok ikke har forandret seg så fælt. Kontakten er den samme og vi prater akkurat som vi gjorde for 30 år siden.I ungdomstida var jeg med i det kristne skolelaget og nå har jeg gjennopptatt kontakten med kjære og gode venner som Kristin,Brit Asta, Ingrid og Elin. Kirsti og jeg er invitert hjem til Brit Asta f.k tirsdag og det gleder jeg meg veldig til.
Jeg er også veldig spent på det som skal skje i overimorgen på mandag.
Notodden har et enestående og flott tilbud innen psykisk helse, et aktivitetssenter som heter Kilden et senter for kreativ utvikling og sosialt fellesskap.Det er et samarbeidsprosjekt mellom Blefjell sykehus,Notodden kommune.NAV,Røde Kors,Mental Helse og Telemarksgalleriet. Der er det mange forskjellige grupper. Jeg har lyst til å være med på KOMME I GANG-VERKSTED, et sted for utveksling av ideer, utforsking av muligheter og veiledning/coaching.De har også skriveverksted med kreativ skriving, bokprosjekt og skriving som verktøy i eget liv. På Blefjell sykehus drives også Lærings og mestringskurset "Leve nå" som jeg også vil delta på.
Mandag kl 10 skal jeg snakke med en av lederne for Kilden og det ser jeg veldig fram til. På NAV sa de til meg at det er ikke uvanlig at Kilden noen ganger ansetter brukere med spesiell kompetanse i lønnede stillinger. Det får jeg tenke på etter hvert. Først vil jeg bli kjent med det jeg tilbys som bruker av kommunens tjenester. Ha en riktig god dag, dere som leser bloggen! Og igjen, takk til deg, Sigrun! Ordene dine inspirerte meg og gameg nytt mot og nye krefter. Det skal ofte ikke mere til Jeg skal skrive på bloggen.Det kan jeg og det vil jeg!
Ha en flott lørdag! Klem fra Ingunn
Det er nå 34 år siden jeg bodde på Notodden. Det er rart å være tilbake for jeg er født og oppvokst her. Jeg ble født på et lite fødehjem i Våladalen som het Frk.Karstads Klinikk.Jeg ble født midt under mammas eksamensperiode ved Statens Sløyd og Tegnelærerskole. Jeg tror både fødsel og eksamen gikk bra.Det er utrolig koselig å være tilbake på gamle trakter. Rett som det er treffer jeg på gamle kjente som merkelig nok ikke har forandret seg så fælt. Kontakten er den samme og vi prater akkurat som vi gjorde for 30 år siden.I ungdomstida var jeg med i det kristne skolelaget og nå har jeg gjennopptatt kontakten med kjære og gode venner som Kristin,Brit Asta, Ingrid og Elin. Kirsti og jeg er invitert hjem til Brit Asta f.k tirsdag og det gleder jeg meg veldig til.
Jeg er også veldig spent på det som skal skje i overimorgen på mandag.
Notodden har et enestående og flott tilbud innen psykisk helse, et aktivitetssenter som heter Kilden et senter for kreativ utvikling og sosialt fellesskap.Det er et samarbeidsprosjekt mellom Blefjell sykehus,Notodden kommune.NAV,Røde Kors,Mental Helse og Telemarksgalleriet. Der er det mange forskjellige grupper. Jeg har lyst til å være med på KOMME I GANG-VERKSTED, et sted for utveksling av ideer, utforsking av muligheter og veiledning/coaching.De har også skriveverksted med kreativ skriving, bokprosjekt og skriving som verktøy i eget liv. På Blefjell sykehus drives også Lærings og mestringskurset "Leve nå" som jeg også vil delta på.
Mandag kl 10 skal jeg snakke med en av lederne for Kilden og det ser jeg veldig fram til. På NAV sa de til meg at det er ikke uvanlig at Kilden noen ganger ansetter brukere med spesiell kompetanse i lønnede stillinger. Det får jeg tenke på etter hvert. Først vil jeg bli kjent med det jeg tilbys som bruker av kommunens tjenester. Ha en riktig god dag, dere som leser bloggen! Og igjen, takk til deg, Sigrun! Ordene dine inspirerte meg og gameg nytt mot og nye krefter. Det skal ofte ikke mere til Jeg skal skrive på bloggen.Det kan jeg og det vil jeg!
Ha en flott lørdag! Klem fra Ingunn
fredag 4. september 2009
AVSLUTNING
Alt har en ende. Også min tid som leder i Aurora.Jeg har rett og slett for dårlig fysisk helse til å gjøre en god nok jobb for Aurora. I årenes løp har jeg fått en enorm mengde psykofarmaka som nå har påført meg store skader og flere somatiske sykdommer.Jeg har hver dag smerter,luftveisproblemer, hormonelle utslag og andre store plager i tillegg til diabetes , metabolsk syndrom og prolaps i ryggen. Jeg klarer rett og slett ikke lenger å stå på som jeg har gjort i alle år Noen dager er jeg så trøtt og sliten at jeg nesten ikke klarer å stå opp.Jeg har, i tillegg til helseplagene og Aurora også ansvar for Lykkeliten, en gammel leilighet,firmaet mitt og bloggen. Det blir rett og slett for mye.
Nå har jeg jobbet hardt med psykisk helse i 10 år og jeg kjenner meg totalt utslitt og utbrent. Har ikke mer å gi.
I mars i år fikk jeg vite en ting som nesten fikk meg til å miste bakkekontakten. For meg virket det så utrolig og fantastisk. En journalist og en dame som har jobbet i Rådet sendte inn et forslag til Fylkesmannen i Akershus.om at jeg skulle få Kongens Fortjenestemedalje i sølv for min innsats for psykisk helse. Som sagt, jeg klarte nesten ikke å tro at det var sant.Familiemedlemmer trodde at jeg var blitt psykotisk og psykologen min var også urolig. Etter hvert som tida gikk, så ble jeg mer og mer spent på om jeg virkelig skulle få oppleve å få en så formidabel utmerkelse. Som alle andre setter også jeg pris på å bli anerkjent for hardt og utrettelig arbeid. Jeg leste om medaljen på Internett og der sto det at over 80 % av de som foreslås får medaljen.I dag fikk jeg vite at jeg er blant de 20 % som ikke får Kongens Fortjenestemedalje.Jeg må innrømme at jeg ble skuffet.Enda en gang er jeg ikke bra nok.
Jeg gråt lenge etter den telefonen. Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde visst at noen hadde søkt.Da hadde ikke skuffelsen vært så stor.Jeg har fått så utrolig mange avslag i mitt liv at jeg av og til får en følelse av at jeg rett og slett ikke takler livet Da jeg fikk brevet fra Fylkesmannen opplest fikk jeg akkurat den samme følelsen som da jeg var oppe til praktisk eksamen i sykepleien og sensor sa: IKKE BESTÅTT! Det var det som førte meg inn i psykiatriens helvete.
Jeg vet ikke hva som nå skjer verken med bloggen eller med Aurora.Et av de andre styremedlemmene vil også gå ut av styret. Vi er en liten sårbar forening og det er vanskelig å få hjulene til å gå rundt. Det er så få aktive og det er så mange driftsmessige og administrative oppgaver som må gjøres., så kanskje det beste hadde vært om Aurora kunne slås sammen med en annen større og sterkere brukerforening. Vi får mye å snakke om på årsmøtet den 21.september.God helg! Klem fra Ingunn
Nå har jeg jobbet hardt med psykisk helse i 10 år og jeg kjenner meg totalt utslitt og utbrent. Har ikke mer å gi.
I mars i år fikk jeg vite en ting som nesten fikk meg til å miste bakkekontakten. For meg virket det så utrolig og fantastisk. En journalist og en dame som har jobbet i Rådet sendte inn et forslag til Fylkesmannen i Akershus.om at jeg skulle få Kongens Fortjenestemedalje i sølv for min innsats for psykisk helse. Som sagt, jeg klarte nesten ikke å tro at det var sant.Familiemedlemmer trodde at jeg var blitt psykotisk og psykologen min var også urolig. Etter hvert som tida gikk, så ble jeg mer og mer spent på om jeg virkelig skulle få oppleve å få en så formidabel utmerkelse. Som alle andre setter også jeg pris på å bli anerkjent for hardt og utrettelig arbeid. Jeg leste om medaljen på Internett og der sto det at over 80 % av de som foreslås får medaljen.I dag fikk jeg vite at jeg er blant de 20 % som ikke får Kongens Fortjenestemedalje.Jeg må innrømme at jeg ble skuffet.Enda en gang er jeg ikke bra nok.
Jeg gråt lenge etter den telefonen. Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde visst at noen hadde søkt.Da hadde ikke skuffelsen vært så stor.Jeg har fått så utrolig mange avslag i mitt liv at jeg av og til får en følelse av at jeg rett og slett ikke takler livet Da jeg fikk brevet fra Fylkesmannen opplest fikk jeg akkurat den samme følelsen som da jeg var oppe til praktisk eksamen i sykepleien og sensor sa: IKKE BESTÅTT! Det var det som førte meg inn i psykiatriens helvete.
Jeg vet ikke hva som nå skjer verken med bloggen eller med Aurora.Et av de andre styremedlemmene vil også gå ut av styret. Vi er en liten sårbar forening og det er vanskelig å få hjulene til å gå rundt. Det er så få aktive og det er så mange driftsmessige og administrative oppgaver som må gjøres., så kanskje det beste hadde vært om Aurora kunne slås sammen med en annen større og sterkere brukerforening. Vi får mye å snakke om på årsmøtet den 21.september.God helg! Klem fra Ingunn
mandag 24. august 2009
VALGET NÆRMER SEG.
Kjære venner!
Først må jeg få beklage at jeg ikke har skrevet på bloggen på flere uker. Det har sin forklaring i at det har vært så utrolig mye å gjøre i forbindelse med flytting til Notodden.Nå er jeg på plass i mitt lille, nye hjem i 2.etg hos Kirsti, min søster og hennes mann Bjørn.Og jeg har fått det så utrolig godt her.Det er virkelig fint å ha familien så nær.
Men nå er det valgkamp og jeg har vært litt usikker på hva jeg skulle stemme. Sendte en spørrende mail til Dagfinn Høybråten og jeg fikk svar i dag.
Her er det jeg skrev:
Kjære Høybråten! Er blitt så i tvil om jeg skal stemme Krf i dette valget.
Som du vet, er jeg nå leder i Aurora og hjertesaken min er, nå som før, psykisk helse.Jeg ser imidlertid i programmet til partiet ditt at dere vil gå inn for en opptrapping av psykiatritilbudet.Hvilket tilbud? Hvis dere mener det eksisterende, så har ikke jeg noe å gjøre i Krf Vi som er, eller har vært,brukere, i hvert fall mange av oss,vi vil ikke ha den type behandling som gjør alt så mye, mye verre.
I april hadde jeg en fin samtale med Laila Dåvøy på Stortinget og hun ga uttrykk for å ha fått flere innspill på det som er Auroras viktigste kampsak: At vi må få et helt nytt innhold i dagens psykiatritilbud.Jeg forsøkte også å finne gjenklang for det det året jeg var i styret for Ullensaker Krf. Det var imidlertid ingen respons å få.Ingen der var interessert i temaet, det var bare barn og unge som var i fokus. Hvis jeg skal være ærlig, så syns jeg Krf er litt ensporet og litt utydelig overfor oss velgere. Det er mange i dette landet som verken har barn eller familie, men som likevel sliter med dårlig råd og dagliglivets bekymringer som skaper angst og psykiske helseproblemer.
Jeg forstår ikke hvorfor temaet psykisk helse er totalt fraværende i valgkampen.Jeg hører ikke et ord om det i TV-debattene selv om ca 700 000 mennesker i landet vårt er berørt av psykiske helseproblemer på en eller annen måte.Det er blitt et Ikketema i hver eneste valgkamp.Kan du forklare meg hvorfor? Venstre er unntaket. De går i sitt program inn for å fjerne psykisk helsevernloven.De er tydelige . De tar et klart standpunkt, men de kunne også utfordret dere andre til dialog om nettopp det.
Hvorfor er du så taus? Du er Opptrappingsplanens far! Hvorfor kan du ikke oppfordre de andre partiene til å lage et fellesprogram for en ny psykiatri i samarbeid med brukerorganisasjoner og representanter? Jeg tror det ville skape begeistring blant vanlige folk.
Einar Gerdhardsen tok i 1945 initiativ til et Fellesprogram for å få Norge på beina igjen etter krigen.Gjennreising og boligbygging ga resultater og la grunnlaget for den velferdsstaten vi har i dag.Psykiatritilbudet har blitt karakterisert som en katastrofe, bl.a i Riksrevisjonens rapport. Det trengs både politisk vilje og hardt arbeid for å få det systemet på beina igjen.
For å få løst dagens problemer, så tror jeg at dere politikere på finne ut mer om hva dere er enige om og ikke bare snakke om det som skiller dere.Vi velgere opplever det som krangling og skrur av TVen.Vi orker ikke høre at dere roper i munnen på hverandre.
Det var så fint å se et innslag på Tellus TV.Da var spørsmålet om dere kunne si noe pent om hverandre.Valgkampens beste utspill hittil, etter min mening.HURRA!Jeg er helt sikker på at dere ville vinne mye dersom dere fant fellestemaer som dere kunne samarbeide om.
Evalueringsrapporten fra Sintef slår fast at Opptrappingsplanen kun har fokusert på sengeplasser,økonomi og antall årsverk, ikke på hva som skal til for at denne gruppen mennesker skal bli inkludert på likeverdig måte i samfunnet og oppleve glede og livskvalitet..
Brukermedvirkning er heldigvis et av hovedmålene, men det blir jo litt parodisk at evalueringskommiteen bare består av fagfolk, ingen brukere.Kommiteen har ikke evaluert på hvilke områder Brukermedvirkningen har fungert i Opptrappingsperioden.
Denne uka arrangeres Amaliedagene i Oslo. Torsdag 27.august skal vi ha demonstrasjon , gatemarkering og appeller foran Stortinget ca kl 13.00 Vi demonstrerer mot tvang, overgrep og krenkelser i psykiatrien og for menneskeretigheter.
Det hadde vært så fint å se deg der.Som leder for en av arrangørorganisasjonene. er jeg en av dem som skal holde appell.
Hjertelig hilsen
Ingunn Øye
Hei Ingunn
Hyggelig å høre fra deg. Fint at du spør, slik at jeg kan oppklare. Når vi snakker om opptrapping er det først og fremst mer penger til forebygging, behandling og rehabilitering for mennesker med et psykisk helseproblem. Vi ønsker som Aurora å fornye behandlingstilbudet. Vi er smertelig klar over at mye av det som skjer idag gjør vondt verre. Som du sikkert vet, har vi med Laila i spissen gått kritisk til verk når det gjelder bruk av tvang. Vi vil tra brukerne inn i fornyelsen av psykiatrien på en helt annen måte enn det som når skjer. Jeg er ikke taus om dette. Skrev senest en blogg om det igår. Vi kommer til å markere vårt syn klart og tydelig.
Godt valg!
Dagfinn
Svaret fra Høybråten ga meg litt dårlig samvittighet. Var jeg for hard og kritisk i min mail? Det var ikke meningen.Prøvde bare å si at politikerne må spille mer på lag og ikke bare fremheve alle mulige feil hos motparten.Jeg ble imidlertid glad for at Høybråten forsikrer at de vil ta med brukerne inn i fornyelsen av psykiatrien. Det har jeg aldri før hørt fra politikerhold. Det gir grunn til optimisme.Krf står for de kristne grunnverdiene og det syns jeg er det aller viktigste for et samfunn.Det gir meg grunn til å stemme på Krf.Jeg kan ikke svikte Han jeg tror på og heller ikke et parti som står for så flotte standpunkter i mange viktige kjernesaker.Jeg mente ikke å være stygg, Høybråten! Håper du tilgir. Men du svarte ikke på hvorfor psykiatri er et IKKE-TEMA i valgekampen.Det tror jeg mange lurer på.
Hjertelig hilsen
Ingunn
Først må jeg få beklage at jeg ikke har skrevet på bloggen på flere uker. Det har sin forklaring i at det har vært så utrolig mye å gjøre i forbindelse med flytting til Notodden.Nå er jeg på plass i mitt lille, nye hjem i 2.etg hos Kirsti, min søster og hennes mann Bjørn.Og jeg har fått det så utrolig godt her.Det er virkelig fint å ha familien så nær.
Men nå er det valgkamp og jeg har vært litt usikker på hva jeg skulle stemme. Sendte en spørrende mail til Dagfinn Høybråten og jeg fikk svar i dag.
Her er det jeg skrev:
Kjære Høybråten! Er blitt så i tvil om jeg skal stemme Krf i dette valget.
Som du vet, er jeg nå leder i Aurora og hjertesaken min er, nå som før, psykisk helse.Jeg ser imidlertid i programmet til partiet ditt at dere vil gå inn for en opptrapping av psykiatritilbudet.Hvilket tilbud? Hvis dere mener det eksisterende, så har ikke jeg noe å gjøre i Krf Vi som er, eller har vært,brukere, i hvert fall mange av oss,vi vil ikke ha den type behandling som gjør alt så mye, mye verre.
I april hadde jeg en fin samtale med Laila Dåvøy på Stortinget og hun ga uttrykk for å ha fått flere innspill på det som er Auroras viktigste kampsak: At vi må få et helt nytt innhold i dagens psykiatritilbud.Jeg forsøkte også å finne gjenklang for det det året jeg var i styret for Ullensaker Krf. Det var imidlertid ingen respons å få.Ingen der var interessert i temaet, det var bare barn og unge som var i fokus. Hvis jeg skal være ærlig, så syns jeg Krf er litt ensporet og litt utydelig overfor oss velgere. Det er mange i dette landet som verken har barn eller familie, men som likevel sliter med dårlig råd og dagliglivets bekymringer som skaper angst og psykiske helseproblemer.
Jeg forstår ikke hvorfor temaet psykisk helse er totalt fraværende i valgkampen.Jeg hører ikke et ord om det i TV-debattene selv om ca 700 000 mennesker i landet vårt er berørt av psykiske helseproblemer på en eller annen måte.Det er blitt et Ikketema i hver eneste valgkamp.Kan du forklare meg hvorfor? Venstre er unntaket. De går i sitt program inn for å fjerne psykisk helsevernloven.De er tydelige . De tar et klart standpunkt, men de kunne også utfordret dere andre til dialog om nettopp det.
Hvorfor er du så taus? Du er Opptrappingsplanens far! Hvorfor kan du ikke oppfordre de andre partiene til å lage et fellesprogram for en ny psykiatri i samarbeid med brukerorganisasjoner og representanter? Jeg tror det ville skape begeistring blant vanlige folk.
Einar Gerdhardsen tok i 1945 initiativ til et Fellesprogram for å få Norge på beina igjen etter krigen.Gjennreising og boligbygging ga resultater og la grunnlaget for den velferdsstaten vi har i dag.Psykiatritilbudet har blitt karakterisert som en katastrofe, bl.a i Riksrevisjonens rapport. Det trengs både politisk vilje og hardt arbeid for å få det systemet på beina igjen.
For å få løst dagens problemer, så tror jeg at dere politikere på finne ut mer om hva dere er enige om og ikke bare snakke om det som skiller dere.Vi velgere opplever det som krangling og skrur av TVen.Vi orker ikke høre at dere roper i munnen på hverandre.
Det var så fint å se et innslag på Tellus TV.Da var spørsmålet om dere kunne si noe pent om hverandre.Valgkampens beste utspill hittil, etter min mening.HURRA!Jeg er helt sikker på at dere ville vinne mye dersom dere fant fellestemaer som dere kunne samarbeide om.
Evalueringsrapporten fra Sintef slår fast at Opptrappingsplanen kun har fokusert på sengeplasser,økonomi og antall årsverk, ikke på hva som skal til for at denne gruppen mennesker skal bli inkludert på likeverdig måte i samfunnet og oppleve glede og livskvalitet..
Brukermedvirkning er heldigvis et av hovedmålene, men det blir jo litt parodisk at evalueringskommiteen bare består av fagfolk, ingen brukere.Kommiteen har ikke evaluert på hvilke områder Brukermedvirkningen har fungert i Opptrappingsperioden.
Denne uka arrangeres Amaliedagene i Oslo. Torsdag 27.august skal vi ha demonstrasjon , gatemarkering og appeller foran Stortinget ca kl 13.00 Vi demonstrerer mot tvang, overgrep og krenkelser i psykiatrien og for menneskeretigheter.
Det hadde vært så fint å se deg der.Som leder for en av arrangørorganisasjonene. er jeg en av dem som skal holde appell.
Hjertelig hilsen
Ingunn Øye
Hei Ingunn
Hyggelig å høre fra deg. Fint at du spør, slik at jeg kan oppklare. Når vi snakker om opptrapping er det først og fremst mer penger til forebygging, behandling og rehabilitering for mennesker med et psykisk helseproblem. Vi ønsker som Aurora å fornye behandlingstilbudet. Vi er smertelig klar over at mye av det som skjer idag gjør vondt verre. Som du sikkert vet, har vi med Laila i spissen gått kritisk til verk når det gjelder bruk av tvang. Vi vil tra brukerne inn i fornyelsen av psykiatrien på en helt annen måte enn det som når skjer. Jeg er ikke taus om dette. Skrev senest en blogg om det igår. Vi kommer til å markere vårt syn klart og tydelig.
Godt valg!
Dagfinn
Svaret fra Høybråten ga meg litt dårlig samvittighet. Var jeg for hard og kritisk i min mail? Det var ikke meningen.Prøvde bare å si at politikerne må spille mer på lag og ikke bare fremheve alle mulige feil hos motparten.Jeg ble imidlertid glad for at Høybråten forsikrer at de vil ta med brukerne inn i fornyelsen av psykiatrien. Det har jeg aldri før hørt fra politikerhold. Det gir grunn til optimisme.Krf står for de kristne grunnverdiene og det syns jeg er det aller viktigste for et samfunn.Det gir meg grunn til å stemme på Krf.Jeg kan ikke svikte Han jeg tror på og heller ikke et parti som står for så flotte standpunkter i mange viktige kjernesaker.Jeg mente ikke å være stygg, Høybråten! Håper du tilgir. Men du svarte ikke på hvorfor psykiatri er et IKKE-TEMA i valgekampen.Det tror jeg mange lurer på.
Hjertelig hilsen
Ingunn
fredag 24. juli 2009
FLYTTING OG MESTRING
Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet på bloggen, og det har sin naturlige forklaring i at jeg har vasket, ryddet, kastet og pakket ting i flere uker. Men endelig, nå er jeg straks i mål. Jeg ser at jeg har klart det, og det er en vidunderlig følelse. En voldsom jobb og jeg greide det nesten alene. Fikk litt hjelp av familien med bod, henting av emballasje,og gardiner.Kjærkommen og god hjelp, så takk for det!
Opplevelse av mestring gjør noe med hele mennesket .Jeg tror det er sunt å føle at en takler ting, at en faktisk er ganske flink på ulike områder. Jeg mener ikke å være overlegen, men de som har vært utsatt for psykiateres iver etter å modifisere og korrigere personligheten, de forstår hva jeg mener.
I morgen går flyttelasset til Notodden. Jeg skal nå ganske snart i dag koble fra den stasjonære datamaskinen, men jeg har kjøpt meg en mini-laptop med mobilt bredbånd, så jeg kan bruke Internet og epost uansett hvor og når jeg skulle ha behov for det.( Har selvsagt kjøpt både laptop og abonnement med egne penger.)
Jeg er veldig glad for at jeg har jobben i Aurora når jeg flytter til Notodden. Aurora er hjertebarnet mitt og jeg kommer til å fortsette å brenne for at vi må få løst innholdskrisen i psykiatrien. Det er ingen pengekrise i psykiatrien, men en holdningskrise og en utbredt forakt for svakhet, også blant dem som jobber i systemet. Og dette må vi få en slutt på.
5 august har jeg min første arbeidsdag som pendler inn til Oslokontoret.12.august skal styret ha arbeidsmøte og 27. august skal brukerorganisasjonene demonstrere foran Stortinget. Midt under flyttesjauen tok jeg meg en dag tid til å gå gjennom evalueringsrapporten for Opptrappingsplanen.Jeg kommer til å dele hovedtrekkene i den med resten av styret på arbeidsmøtet fordi det er så viktig at vi i styret er bevisste på i hvilke retninger myndighetene ønsker at aktivitetene våre skal ta.
Styret planlegger også i løpet av september å invitere jurister fra Helse og Sosialombudet til å komme og gi et kortfattet sammendrag av de fire helselovene.Helsedirektoratet er for tiden i gang med å granske hvordan brukerorganisasjonene forvalter midlene og hvis Aurora skal beholde støtten, så må det være samsvar mellom tiltak, aktiviteter og offentlige føringer,retningslinjer og evalueringer. Spesielt viktig er barn og unge, eldre og psykisk helse og Brukermedvirkning.
Heldigvis er det ikke noen amerikareise å ta seg en Oslotur.Med Timeekspressen tar det to timer. Jeg er også veldig glad for at nestleder Reidun og jeg har et så utrolig godt samarbeid.Hun er sjef for Oslokontoret. Hun henter posten og oppdaterer meg nesten daglig på det som skjer i feltet og med Aurora. Vi tenker og snakker sammen, planlegger og drøfter nesten daglig hvordan vi best kan ivareta Auroras interesser. Jeg tar hovedansvaret for medlemslistene og innbetaling av kontigent, for Auroras totale økonomi , for innkalling til styremøter og koordinering av møter og aktiviteter. Jeg har, i samarbeid med Reidun bestemt å utsette NLP-kurset med Hougen til i begynnelsen av november. Dette har flere årsaker:
1.Vi bør prioritere nå i høst de aktivitetene som det er tradisjon for at Aurora skal delta i , f. eks. Amaliedagene,Verdensdagenog demonstrasjon foran
Stortinget
2.Styret trenger å oppdatere seg og forbedre sine elementære kunnskaper innen data og kopimaskin.
3. Vi skal ha et ekstraordinært årsmøte og diskutere forvaltningen av arven etter Erik Østby.
4. Vi må prioritere å verve nye medlemmer og få bedre kontakt med de nåværende. Reidun har foreslått at vi sender ut noen enkle spørsmål og spør medlemmene hva de syns om Aurora, hva som er bra,hva de vil ha mer av og hva de ønsker at Aurora skal fokusere på, framover.
Jeg prøver å understreke at vi kan ikke spre oss på for mange områder, men samarbeide med Helsedirektoratet slik at iverksettelsen av planene våre er sikret offentlig støtte.
Nå pakker jeg ned datamaskinen, men kjære venner: Jeg forsvinner ikke fra Aurora eller psykiatrimiljøet. Tvert i mot så tror jeg denne flyttingen kan føre til nye oppgaver og utfordringer. Jeg gleder meg til tida som ligger foran! Livet er spennende og fantastisk! Vi er alle medpassasjerer på Livets reise!
OK, takk for meg så langt!
Og en riktig god helg til dere alle sammen!
Klem fra Ingunn
Opplevelse av mestring gjør noe med hele mennesket .Jeg tror det er sunt å føle at en takler ting, at en faktisk er ganske flink på ulike områder. Jeg mener ikke å være overlegen, men de som har vært utsatt for psykiateres iver etter å modifisere og korrigere personligheten, de forstår hva jeg mener.
I morgen går flyttelasset til Notodden. Jeg skal nå ganske snart i dag koble fra den stasjonære datamaskinen, men jeg har kjøpt meg en mini-laptop med mobilt bredbånd, så jeg kan bruke Internet og epost uansett hvor og når jeg skulle ha behov for det.( Har selvsagt kjøpt både laptop og abonnement med egne penger.)
Jeg er veldig glad for at jeg har jobben i Aurora når jeg flytter til Notodden. Aurora er hjertebarnet mitt og jeg kommer til å fortsette å brenne for at vi må få løst innholdskrisen i psykiatrien. Det er ingen pengekrise i psykiatrien, men en holdningskrise og en utbredt forakt for svakhet, også blant dem som jobber i systemet. Og dette må vi få en slutt på.
5 august har jeg min første arbeidsdag som pendler inn til Oslokontoret.12.august skal styret ha arbeidsmøte og 27. august skal brukerorganisasjonene demonstrere foran Stortinget. Midt under flyttesjauen tok jeg meg en dag tid til å gå gjennom evalueringsrapporten for Opptrappingsplanen.Jeg kommer til å dele hovedtrekkene i den med resten av styret på arbeidsmøtet fordi det er så viktig at vi i styret er bevisste på i hvilke retninger myndighetene ønsker at aktivitetene våre skal ta.
Styret planlegger også i løpet av september å invitere jurister fra Helse og Sosialombudet til å komme og gi et kortfattet sammendrag av de fire helselovene.Helsedirektoratet er for tiden i gang med å granske hvordan brukerorganisasjonene forvalter midlene og hvis Aurora skal beholde støtten, så må det være samsvar mellom tiltak, aktiviteter og offentlige føringer,retningslinjer og evalueringer. Spesielt viktig er barn og unge, eldre og psykisk helse og Brukermedvirkning.
Heldigvis er det ikke noen amerikareise å ta seg en Oslotur.Med Timeekspressen tar det to timer. Jeg er også veldig glad for at nestleder Reidun og jeg har et så utrolig godt samarbeid.Hun er sjef for Oslokontoret. Hun henter posten og oppdaterer meg nesten daglig på det som skjer i feltet og med Aurora. Vi tenker og snakker sammen, planlegger og drøfter nesten daglig hvordan vi best kan ivareta Auroras interesser. Jeg tar hovedansvaret for medlemslistene og innbetaling av kontigent, for Auroras totale økonomi , for innkalling til styremøter og koordinering av møter og aktiviteter. Jeg har, i samarbeid med Reidun bestemt å utsette NLP-kurset med Hougen til i begynnelsen av november. Dette har flere årsaker:
1.Vi bør prioritere nå i høst de aktivitetene som det er tradisjon for at Aurora skal delta i , f. eks. Amaliedagene,Verdensdagenog demonstrasjon foran
Stortinget
2.Styret trenger å oppdatere seg og forbedre sine elementære kunnskaper innen data og kopimaskin.
3. Vi skal ha et ekstraordinært årsmøte og diskutere forvaltningen av arven etter Erik Østby.
4. Vi må prioritere å verve nye medlemmer og få bedre kontakt med de nåværende. Reidun har foreslått at vi sender ut noen enkle spørsmål og spør medlemmene hva de syns om Aurora, hva som er bra,hva de vil ha mer av og hva de ønsker at Aurora skal fokusere på, framover.
Jeg prøver å understreke at vi kan ikke spre oss på for mange områder, men samarbeide med Helsedirektoratet slik at iverksettelsen av planene våre er sikret offentlig støtte.
Nå pakker jeg ned datamaskinen, men kjære venner: Jeg forsvinner ikke fra Aurora eller psykiatrimiljøet. Tvert i mot så tror jeg denne flyttingen kan føre til nye oppgaver og utfordringer. Jeg gleder meg til tida som ligger foran! Livet er spennende og fantastisk! Vi er alle medpassasjerer på Livets reise!
OK, takk for meg så langt!
Og en riktig god helg til dere alle sammen!
Klem fra Ingunn
fredag 3. juli 2009
NÅR DRØMMER GÅR I OPPFYLLELSE
Jeg vet hvordan det er å være fattig.Som psykiatrisk pasient og uføretrygdet har jeg i alle år slitt med økonomiske problemer. Natt etter natt har jeg sittet oppe, våken, redd og bekymret for hvordan jeg skal klare alle regninger som kommer. Jeg har grått,regnet og rast og bedt Gud om hjelp. Også har jeg hatt en indre drøm om en gang å bli fri fra angsten hver gang jeg er i en butikk og drar kortet.Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har grublet og grått og hvor mange ganger jeg har oppsøkt sosialkontoret og gråtende levert fortvilte søknader som bare har resultert i avslag etter 4-5 måneders saksbehandling. Jeg tror at bare de som har vært igjennom dette forstår hvor vondt og ydmykende det er forgjeves å måtte brette ut sin elendighet for offentlige etater i håp om å få noen usle kroner. Men, innimellom har jeg drømt om en dag da dette tar slutt, en dag da turen er kommet til meg, da jeg ikke lenger behøver å bekymre meg for økonomien. Det er ingenting som har gitt meg mer angst enn den.
Jeg har lurt fælt på hvordan det ville føles å være gjeldsfri og likevel ha en god slump penger i banken. Kunne kjøpe de klærne jeg trenger uten dårlig samvittighet, kunne gå ut å spise, gå i operaen, gå på en konsert, i teater, på kino
I dag skjedde det.Leiligheten min ble, etter 1. visning sist onsdag og etter spennende budrunder solgt for 30000 kroner over takst. 17 personer har vært innom og sett på leiligheten.
Dette betyr at jeg betaler ned hele boliglånet mitt og all gjeld og har likevel mye penger igjen.
I går var jeg på OBS sammen med svogeren min og handlet mat.Jeg visste at salget tegnet bra
og det var en ubeskrivelig god følelse å slippe å få angst selv om jeg handlet matvarer for 1100 kroner. Det går bra, sa jeg til meg selv og det gjør det nå. Må bare tro det og takke.
Jeg har bodd alene i 25 år nå og vært mye ensom.Jeg gleder meg til å flytte i leilighet i samme hus som min søster og svoger på Notodden
For noen uker siden fikk jeg plutselig en kjempehyggelig støttekontakt som heter Mathilde Selv om hun antagelig ikke kan fortsette å være det når jeg nå flytter, så skal vi ha fortsatt kontakt som venner.I dag skulle hun dra på ferie til Nord-Norge med familien, men kom innom for å si ha det. Vi fikk oss en hyggelig prat og før jeg visste om det så hadde også min aller største drøm nesten gått i oppfyllelse.
I alle år har jeg drømt om å komme til Sveits.
For en god del år siden hadde jeg en ualminnelig fin kontakt med Elisabeth fra Sveits som i mange år var bosatt i Norge. Dette var på den tida da mamma utviklet Alzheimer og glemte oss i sin nærmeste familie. Det var en fryktelig vond prosess og da var det så utrolig godt å ha Elisabeth.
Da jeg var 8 år leste jeg bøkene til Johanna Spyri om Heidi og Bestefar i Sveits og dette tente en brann inne i meg, en drøm om å selv få oppleve dette vakre alpelandet.
Mathilde og jeg snakket om dette i dag og plutselig hadde vi avtalt å dra på busstur til Sveits i høst så sant ting legger seg til rette.
Dette er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å begripe at det virkelig er sant.
JEG SKAL TIL SVEITS! Jeg strever faktisk med å takle gode ting, særlig når det skjer mye godt på en gang.Jeg må ha en litt gradvis tilvenning.
En terapeut jeg kjenner sa en gang at et menneske som sliter med angst skal ikke oppsøke angsten, men bli venn med tryggheten, gradvis lære hvordan det er å være trygg og ha det bra og tørre å tro på at det skal vare.Der er jeg i dag. Jeg er uendelig glad og takknemlig til Gud for at jeg lever til tross for mange tidligere selvmordsforsøk. Livet er menneskets største gave.
Drømmene må aldri bli borte. Hvis du er i en håpløs situasjon og føler at du hele tiden stanger hodet i veggen, da tror jeg at du bør ta grep om livet ditt og gjøre nødvendige forandringer slik at du styrer deg selv i retning av dine egne drømmer og kommer ut av den håpløse situasjonen som bare gir deg motstand. Da åpnes nye dører og du opplever ny glede og får et nytt livsmot.
Det er dette jeg nå har opplevd. Og det er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å sette ord på det.Jeg skjønte at jeg måtte selge leiligheten en natt da jeg satt oppe og og kjempet med bunken på 17 regninger.
God helg!
Klem fra Ingunn
Jeg har lurt fælt på hvordan det ville føles å være gjeldsfri og likevel ha en god slump penger i banken. Kunne kjøpe de klærne jeg trenger uten dårlig samvittighet, kunne gå ut å spise, gå i operaen, gå på en konsert, i teater, på kino
I dag skjedde det.Leiligheten min ble, etter 1. visning sist onsdag og etter spennende budrunder solgt for 30000 kroner over takst. 17 personer har vært innom og sett på leiligheten.
Dette betyr at jeg betaler ned hele boliglånet mitt og all gjeld og har likevel mye penger igjen.
I går var jeg på OBS sammen med svogeren min og handlet mat.Jeg visste at salget tegnet bra
og det var en ubeskrivelig god følelse å slippe å få angst selv om jeg handlet matvarer for 1100 kroner. Det går bra, sa jeg til meg selv og det gjør det nå. Må bare tro det og takke.
Jeg har bodd alene i 25 år nå og vært mye ensom.Jeg gleder meg til å flytte i leilighet i samme hus som min søster og svoger på Notodden
For noen uker siden fikk jeg plutselig en kjempehyggelig støttekontakt som heter Mathilde Selv om hun antagelig ikke kan fortsette å være det når jeg nå flytter, så skal vi ha fortsatt kontakt som venner.I dag skulle hun dra på ferie til Nord-Norge med familien, men kom innom for å si ha det. Vi fikk oss en hyggelig prat og før jeg visste om det så hadde også min aller største drøm nesten gått i oppfyllelse.
I alle år har jeg drømt om å komme til Sveits.
For en god del år siden hadde jeg en ualminnelig fin kontakt med Elisabeth fra Sveits som i mange år var bosatt i Norge. Dette var på den tida da mamma utviklet Alzheimer og glemte oss i sin nærmeste familie. Det var en fryktelig vond prosess og da var det så utrolig godt å ha Elisabeth.
Da jeg var 8 år leste jeg bøkene til Johanna Spyri om Heidi og Bestefar i Sveits og dette tente en brann inne i meg, en drøm om å selv få oppleve dette vakre alpelandet.
Mathilde og jeg snakket om dette i dag og plutselig hadde vi avtalt å dra på busstur til Sveits i høst så sant ting legger seg til rette.
Dette er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å begripe at det virkelig er sant.
JEG SKAL TIL SVEITS! Jeg strever faktisk med å takle gode ting, særlig når det skjer mye godt på en gang.Jeg må ha en litt gradvis tilvenning.
En terapeut jeg kjenner sa en gang at et menneske som sliter med angst skal ikke oppsøke angsten, men bli venn med tryggheten, gradvis lære hvordan det er å være trygg og ha det bra og tørre å tro på at det skal vare.Der er jeg i dag. Jeg er uendelig glad og takknemlig til Gud for at jeg lever til tross for mange tidligere selvmordsforsøk. Livet er menneskets største gave.
Drømmene må aldri bli borte. Hvis du er i en håpløs situasjon og føler at du hele tiden stanger hodet i veggen, da tror jeg at du bør ta grep om livet ditt og gjøre nødvendige forandringer slik at du styrer deg selv i retning av dine egne drømmer og kommer ut av den håpløse situasjonen som bare gir deg motstand. Da åpnes nye dører og du opplever ny glede og får et nytt livsmot.
Det er dette jeg nå har opplevd. Og det er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å sette ord på det.Jeg skjønte at jeg måtte selge leiligheten en natt da jeg satt oppe og og kjempet med bunken på 17 regninger.
God helg!
Klem fra Ingunn
torsdag 25. juni 2009
VAKTBIKKJER FOR PSYKIATRIEN
Nå er det lenge siden jeg har skrevet på bloggen, men jeg har ikke glemt den. Det er bare så utrolig mye som må gjøres og ordnes når en skal selge en bolig. Jeg har imidlertid fulgt med i alle de fine og aktive innspillene til Jan Olaf til hans venner og kontakter. Jan Olaf , du er en ekte og flott ildsjel som psykiatrien og vi trenger.Gratulerer med ditt mot og dine innpill til politikere og andre ansvarlige her i landet!
Som Auroras leder håper jeg at du vil ta engasjementet ditt med også inn i Auroras aktiviteter og kampsaker. Noe av det viktigste er at vi skal være vaktbikkjer for psykiatrien, og det er akkurat det du Jan Olaf er- en utrettelig vakthund som gneldrer mot urettferdighet og diskriminering. Ikke slutt med det! Før eller siden vil nok noen prøve å få gneldrebikkja til å ti stille, men for å få det til må de nok først ta den på alvor og forandre både holdninger og lovverk.
En av Auroras tidligste og nåværende fanesaker er på få slutt på særlovgivningen når det gjelder psykisk helse.Det har Aurora kjempet for helt fra tidlig på 90-tallet og vi har lagt det fram i mange møter med politikere.På Amaliedagene i fjor kom nestleder Ola Elvestuen i Venstre med tidenes beste innspill i psykiatridebatten: "Avskaff Lov om psykisk helsevern! "Bare det var nok til at jeg vet hvilket parti som får min stemme ved Stortingsvalget til høsten.
For et års tid siden satte jeg meg grundig inn i Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og da forsto jeg hva Siri Lill har ment når hun har snakket om den "grusomme loven".
Denne loven er en Opptrappingslov for tvang og krenkelser og skulle aldri blitt vedtatt.
Loven er en rettighetslov for psykiatere til å utøve tvang og maktmisbruk med alle midler. Hvis jeg blir dårlig psykisk kan jeg risikere å bli hentet med politi til et DPS og bli tvangsmedisinert der.Jeg kan så bli bragt med politi til sykehus for å få en såkalt tvungen undersøkelse for å finne ut om jeg fyller kriteriene for tvungent psykisk helsevern.Hvis jeg gjør det, så kan tvungent psykisk helsevern skje enten på sykehus, eller hjemme i mitt eget nærmiljø. På sykehus kan jeg oppleve tvangsmidler som isolat, skjerming, belter og tvangsmedisinering.Hjemme kan jeg bli utsatt for tvungent ettervern.På sykehuset kan personalet gjennomsøke rommet mitt og foreta kroppsvisitasjon dersom de mistenker at jeg har bragt med meg medisiner eller rusmidler inn i avdelingen.
Dette er ikke en lov som ivaretar det enkelte menneskets behov for varme, støtte, oppmerksomhet og trygghet som vi alle trenger sårt til når vi har det vondt.Denne loven er egnet til å skape angst hos alle oss som har hatt det vondt i årevis og som i alle sammenhenger er blitt ignorert og tilsidesatt.Jeg syns det er utrolig at de fleste politikerne konsekvent avviser å ta en klar stilling til det vi forteller om overgrep, konsekvenser og senskader av medikamentell behandling Psykiaterne gjør det samme og avviser det bare som tøys og tull. Jeg syns psykiaterne er feige som ikke tør å ta et oppgjør med egen praksis og handlemåter som vil måtte komme før eller siden. De er så usikre på hvordan de skal takle kritikken fra grasrota at de unnlater å komme på viktige konferanser og seminar der de absolutt skulle vært på plass og der vi skulle fortalt dem sannheten om tvang og medisiner.Psykiaterne skulle pålegges eller "tvinges" til innsikt og selvransakelse.
Ella i Aurora sa det så fint en gang:"Dette er den verste forbrytelsen mot menneskeheten i fredstid."
Klem fra Ingunn
Som Auroras leder håper jeg at du vil ta engasjementet ditt med også inn i Auroras aktiviteter og kampsaker. Noe av det viktigste er at vi skal være vaktbikkjer for psykiatrien, og det er akkurat det du Jan Olaf er- en utrettelig vakthund som gneldrer mot urettferdighet og diskriminering. Ikke slutt med det! Før eller siden vil nok noen prøve å få gneldrebikkja til å ti stille, men for å få det til må de nok først ta den på alvor og forandre både holdninger og lovverk.
En av Auroras tidligste og nåværende fanesaker er på få slutt på særlovgivningen når det gjelder psykisk helse.Det har Aurora kjempet for helt fra tidlig på 90-tallet og vi har lagt det fram i mange møter med politikere.På Amaliedagene i fjor kom nestleder Ola Elvestuen i Venstre med tidenes beste innspill i psykiatridebatten: "Avskaff Lov om psykisk helsevern! "Bare det var nok til at jeg vet hvilket parti som får min stemme ved Stortingsvalget til høsten.
For et års tid siden satte jeg meg grundig inn i Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og da forsto jeg hva Siri Lill har ment når hun har snakket om den "grusomme loven".
Denne loven er en Opptrappingslov for tvang og krenkelser og skulle aldri blitt vedtatt.
Loven er en rettighetslov for psykiatere til å utøve tvang og maktmisbruk med alle midler. Hvis jeg blir dårlig psykisk kan jeg risikere å bli hentet med politi til et DPS og bli tvangsmedisinert der.Jeg kan så bli bragt med politi til sykehus for å få en såkalt tvungen undersøkelse for å finne ut om jeg fyller kriteriene for tvungent psykisk helsevern.Hvis jeg gjør det, så kan tvungent psykisk helsevern skje enten på sykehus, eller hjemme i mitt eget nærmiljø. På sykehus kan jeg oppleve tvangsmidler som isolat, skjerming, belter og tvangsmedisinering.Hjemme kan jeg bli utsatt for tvungent ettervern.På sykehuset kan personalet gjennomsøke rommet mitt og foreta kroppsvisitasjon dersom de mistenker at jeg har bragt med meg medisiner eller rusmidler inn i avdelingen.
Dette er ikke en lov som ivaretar det enkelte menneskets behov for varme, støtte, oppmerksomhet og trygghet som vi alle trenger sårt til når vi har det vondt.Denne loven er egnet til å skape angst hos alle oss som har hatt det vondt i årevis og som i alle sammenhenger er blitt ignorert og tilsidesatt.Jeg syns det er utrolig at de fleste politikerne konsekvent avviser å ta en klar stilling til det vi forteller om overgrep, konsekvenser og senskader av medikamentell behandling Psykiaterne gjør det samme og avviser det bare som tøys og tull. Jeg syns psykiaterne er feige som ikke tør å ta et oppgjør med egen praksis og handlemåter som vil måtte komme før eller siden. De er så usikre på hvordan de skal takle kritikken fra grasrota at de unnlater å komme på viktige konferanser og seminar der de absolutt skulle vært på plass og der vi skulle fortalt dem sannheten om tvang og medisiner.Psykiaterne skulle pålegges eller "tvinges" til innsikt og selvransakelse.
Ella i Aurora sa det så fint en gang:"Dette er den verste forbrytelsen mot menneskeheten i fredstid."
Klem fra Ingunn
onsdag 10. juni 2009
FORANDRINGER I LIVET
Temaet for Verdensdagen i år er "LIVETS OVERGANGSFASER". Jeg syns det er en flott tittel. Livet er i kontinuerlig forandring og vi går alle inn og ut av endringer og overgangsfaser. Forandringer kan for alle virke ukjent og skremmende fordi trygghet er så nært knyttet til forutsigbarhet og alt som er kjent. En kan også oppleve mye sorg og tap i overgangsfaser fordi vi mister eller forlater det trygge og stabile til fordel for det nye og ukjente. Likevel innbærer det en stor utfordring og mulighet til personlig vekst hvis vi tør å ta sjansen på at det kan komme til å gå bra.
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
KONFERANSE OM MEDISINBRUK I PSYKIATRIEN
For noen år siden kontaktet jeg Olav Nyttingnes i Rådet fordi jeg hadde et forslag om en konferanse om bruk av medisiner i psykiatrien. Aurora har tatt opp den tråden og nøstet litt videre på disse tankene.Det ekstraordinære årsmøtet i Aurora i fjor høst vedtok at jeg , som initiativtaker, skulle få 10 000 kroner av Aurora for å utarbeide et forprosjekt. Jeg har jobbet en del med tanker, ideer og planer og jeg har studert noe av litteraturen til Peter Breggin. Jeg hadde også tenkt å sende brev til samarbeidspartnere fordi dette er et så stort prosjekt at Aurora ikke på noen måte kan greie det alene.Jeg anser meg absolutt ikke for å være ferdig med denne jobben, og tenker faktisk å arbeide en del med dette i sommerferien. Som ny leder i Aurora har det vært så utrolig mange ting å gripe fatt i. Nå i våres sendte jeg, på vegne av Aurora, en søknad til Oslo kommune om økonomisk støttetil en konferanse om medisinbruk i psykiatrien i løpet av året 2010.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
mandag 1. juni 2009
JEG TROR IKKE PÅ TVANG
Fordi tvang blokkerer alt som er naturlig i et menneskeliv.Tvang hindrer vekst og utvikling og skader relasjonsbygging, integritet og selvbilde. For å forklare dette, vil jeg her gjengi noe fra kapittelet "GJEST I EGET LIV" som jeg skrev i boka ASYLET som Gaustad sykehus ga ut i forbindelse med sitt 150 års jubileum i 2005:
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
