JEG TROR IKKE PÅ TVANG

Fordi tvang blokkerer alt som er naturlig i et menneskeliv.Tvang hindrer vekst og utvikling og skader relasjonsbygging, integritet og selvbilde. For å forklare dette, vil jeg her gjengi noe fra kapittelet "GJEST I EGET LIV" som jeg skrev i boka ASYLET som Gaustad sykehus ga ut i forbindelse med sitt 150 års jubileum i 2005:

"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.

En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.

Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."

Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.

På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.

Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn