Måtte bare legge inn det siste bildet av minstemann i familien, lille Sigurd. Han ligner på pappa Torgeir og er en nydelig liten babygutt på 3 uker.
mandag 19. oktober 2009
søndag 18. oktober 2009
VENNER OG FAMILIE ER SÅ VIKTIG!
Her ser dere den kjære lillesøstra mi, Kirsti og jeg. Og så Lykkeliten, naturligvis. Hver mandag har vi en bønnestund før vi tar fatt på uka. Vi deler ord, tillit og undring.
Jeg føler meg så uendelig rik som har så mange å være glad i og som jeg vet er glad i meg. Det betyr så uendelig mye mer enn all verdens teorier og terapier. Her på Notodden spretter det fram gamle, gode venner nesten overalt hvor jeg ferdes.Nå i ettermiddag var pappa, Dagfrid og jeg og spiste middag på Oasen ute på flyplassen. Da traff jeg Anne Gerd, ei god venninne fra lagstida. Rart å tenke på at da vi gikk på gymnaset, da var det helt vanlig med kristne skolelag. Vi hadde lagsmøter hver fredag og vi hadde andakter og bønnemøter i friminuttene. Nå er vel sånne ting nesten helt ute av bildet.
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
lørdag 10. oktober 2009
MITT EGET VALG
Nå er det lenge siden jeg har skrevet på Aurorabloggen, men her er jeg tilbake. Ukene går så fort og det har ikke vært så lett å finne seg til rette i min barndoms by som jeg ikke har bodd i på over 30 år. Det er mange brikker som må falle på plass og mange ting som må ordnes for at en kan trives og få en god hverdag. Jeg var i flere uker veldig redd for at jeg ikke skulle klare jobben i Aurora når avstanden til kontoret i Oslo ble så stor. Nå har vi heldigvis et styre som samarbeider godt og vi ivaretar Aurora etter beste evne. Reidun og jeg snakker sammen nesten daglig og vi er ajour med regninger og kalenderplan.
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
