Her ser dere den kjære lillesøstra mi, Kirsti og jeg. Og så Lykkeliten, naturligvis. Hver mandag har vi en bønnestund før vi tar fatt på uka. Vi deler ord, tillit og undring.
Jeg føler meg så uendelig rik som har så mange å være glad i og som jeg vet er glad i meg. Det betyr så uendelig mye mer enn all verdens teorier og terapier. Her på Notodden spretter det fram gamle, gode venner nesten overalt hvor jeg ferdes.Nå i ettermiddag var pappa, Dagfrid og jeg og spiste middag på Oasen ute på flyplassen. Da traff jeg Anne Gerd, ei god venninne fra lagstida. Rart å tenke på at da vi gikk på gymnaset, da var det helt vanlig med kristne skolelag. Vi hadde lagsmøter hver fredag og vi hadde andakter og bønnemøter i friminuttene. Nå er vel sånne ting nesten helt ute av bildet.
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar