VONDT Å VÆRE FATTIG

Et lite appropos til den nylig avsluttede valgkamp der fattigdomsproblemet forsvant ut i skyggen av kampen om makt og regjeringstaburetter.

Det er vondt å være fattig! Vondt å kontinuerlig ha dårlig råd, måtte snu og vende på krona. Ikke kunne delta på lik linje med andre i aktiviteter og opplevelser. Vondt når sommerferien består av å lese postkort fra venner som ferierer i alle vedrens hjørner. Vondt å stå på sidelinja og føle seg utafor, som en gjest i eget liv. En blir så liten inni seg av å være fattig. Det oppleves som å stå bakerst i alle køer.Jeg får en følelse av at jeg ikke er verdt noen ting.Selvtilliten rakner fullstendig når en må stille til jobbintervju i ufikse klær, når en ikke har råd til å gå til frisør eller få stelt tenner som kanskje er ødelagt av årelang medisinering. Når en i årevis prøver av alle krefter å få en jobb og komme ut av en håpløs situasjon som disponerer for psykiske helseproblemer, så nytter det likevel ikke.
Politikerne hevder at den beste måten å bekjempe fattigdom på, er å få folk i jobb.
Men hvor ER de jobbene vi kan ta? Vi som ikke greier å yte 100 % Vi har også ressurser, men må kanskje ha en arbeidsplass som er raus på gode holdninger, respekt og inkludering og som kanskje er litt tilrettelagt etter hva vi greier og ut i fra det som er vår hverdag og våre krefter. Mange av oss har utallige avslag, nederlag og skuffelser bak oss , og derfor er det så viktig at nettopp VI får oppleve virkelig å få en jobb og se at også vi mestrer viktige oppgaver, at det er bruk for oss, at vi kan regnes med som skattebetalere og ordinære arbeidstakere.

Mennesker med psykiske helseproblemer tilhører en marginalisert og stigmatisert gruppe som ofte befinner seg i utkanten av Velferdsstaten.Inkludering er her et stikkord. Inkludering i samfunn og arbeidsliv på egne premisser må nå snart gjennomføres i praksis. Nå har vi SNAKKET lenge om Brukermedvirkning. Nå må kommunene ta det i bruk som et rutinemessig verktøy og likeverdig tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer.
Å leve i fattigdom er en daglig kamp for å få endene til å møtes. Kamp med byråkrati og hjelpeapparat. Ytelsene er som regel kortvarige og uforutsigbare når lønn for deltidsarbeid og trygd skal samkjøres. Ofte må nattetimene tas i bruk for å telle, regne og gruble over hvordan en skal orke å innfri alle offentlige krav om dokumentasjon for i det hele tatt få noen usle kroner til det aller mest nødvendige livsopphold.
Å motta smulene fra de rikes bord gjør at vi som gruppe marginaliseres og stigmatiseres enda mer. Å være fattig gir også angst, mye angst. Å ha en trygg, forutsigbar økonomi gir også indre trygghet.Jeg mener avgjort at det å forebygge fattigdom er det samme som å forebygge psykiske helseproblemer.
Jeg tror også at løsningen på fattigdomsproblemet hviler på 4 viktige grunnpilarer:

1Den enkeltes mulighet til deltagelse og ansvar for eget liv.
2 Gode holdninger og respekt fra nettverk og lokalsamfunn
3. Konkrete, aktive tiltak.
4.Politisk vilje

Fattige mennesker er ofte også fattige på selvtillit og anerkjennelse fra andre fordi fattigdom skaper usynlige mennesker.Vi ser tiggerne på gata i Oslo, vi ser koppen og et bedene blikk, men vi ser ikke det mennesket som sitter der. Få kjenner til hans eller hennes ensomme og brutale kamp for å overleve. Men mange vil ha dem vekk.De passer ikke inn i et vellykket og blankpolert bybilde. De angstfylte, skitne, ensomme,de bostedsløse og rusavhengige. Hvor skal de gjøre av seg? Vil vi virkelig ha et sorteringssamfunn der enkelte grupper skyves til side og stenges ute alene i kulda?
En helseminister for noen årtier siden brukte begrepet "Minusvarianter" om psykiatriske pasienter og andre med forskjellige skader og lyter Dette er en grovt krenkende betegnelse som aldri mer må brukes om de aller ulykkeligste iblant oss.
Vi må få et samfunn som oppgrader, inkluderer og styrker menneskeverdet til dem som sliter tungt og har det aller verst.

Klem fra Ingunn

JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!

Dette er slagordet mitt.Jeg prøver alltid så godt jeg kan, men er langt i fra noen verdensmester.I går hadde vi styremøte i Aurora og da orienterte jeg styret om at jeg likevel fortsetter som leder . Nå har en god del ting rundt meg her på Notodden fallt på plass . Jeg har fått hjemmehjelp og fritidskontakt og det er jeg inderlig glad for.Jeg føler nå at alt ikke er like overveldende tungt og vanskelig som var tilfelle for ikke så lenge siden. Jeg har mindre helseplager, men skal i morgen til sykehus i Prsgrunn og undersøkes.Da skal de finne ut om jeg kan opereres, og i så fall kan jeg bli helt frisk. Jeg skjønner at jeg kan virke ustabil og vinglete men jeg vil så gjerne greie det.Jeg tror det kommer av at jeg vil så gjerne gjøre en toppjobb i Aurora, og så blir jeg så sliten når jeg yter mer enn jeg makter. Jeg må prøve å bli trygg på at det er bra nok det jeg gjør. Og at det er nok.For det er sånn at når jeg føler meg sterk og frisk, da kan jeg få gjort mye, veldig mye og jeg elsker jobben min i Aurora. Derfor ber jeg dere der ute i miljøet: Vær så snill å ikke døm meg selv om jeg nå har skiftet mening.Ikke snakk til andre om hvor vinglete og ustabil Ingunn er. Det er så vondt å få vite i ettertid at det ryktet har gått i miljøet. Jeg jobber helhjertet med saken og JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!!! Hver eneste dag.
Klem fra Ingunn

KJÆRE SIGRUN!

Tusen takk for oppmuntrende ord! Det var så godt å få dem akkurat i dag. Ja, jeg vil fortsette å blogge. Nå har jeg flyttet til en ny kommune og jeg skal orientere meg litt om hvilke tilbud de har innen psykisk helse.Jeg vil ha det som et lite prosjekt, og det vil jeg skrive om på bloggen.

Det er nå 34 år siden jeg bodde på Notodden. Det er rart å være tilbake for jeg er født og oppvokst her. Jeg ble født på et lite fødehjem i Våladalen som het Frk.Karstads Klinikk.Jeg ble født midt under mammas eksamensperiode ved Statens Sløyd og Tegnelærerskole. Jeg tror både fødsel og eksamen gikk bra.Det er utrolig koselig å være tilbake på gamle trakter. Rett som det er treffer jeg på gamle kjente som merkelig nok ikke har forandret seg så fælt. Kontakten er den samme og vi prater akkurat som vi gjorde for 30 år siden.I ungdomstida var jeg med i det kristne skolelaget og nå har jeg gjennopptatt kontakten med kjære og gode venner som Kristin,Brit Asta, Ingrid og Elin. Kirsti og jeg er invitert hjem til Brit Asta f.k tirsdag og det gleder jeg meg veldig til.
Jeg er også veldig spent på det som skal skje i overimorgen på mandag.

Notodden har et enestående og flott tilbud innen psykisk helse, et aktivitetssenter som heter Kilden et senter for kreativ utvikling og sosialt fellesskap.Det er et samarbeidsprosjekt mellom Blefjell sykehus,Notodden kommune.NAV,Røde Kors,Mental Helse og Telemarksgalleriet. Der er det mange forskjellige grupper. Jeg har lyst til å være med på KOMME I GANG-VERKSTED, et sted for utveksling av ideer, utforsking av muligheter og veiledning/coaching.De har også skriveverksted med kreativ skriving, bokprosjekt og skriving som verktøy i eget liv. På Blefjell sykehus drives også Lærings og mestringskurset "Leve nå" som jeg også vil delta på.
Mandag kl 10 skal jeg snakke med en av lederne for Kilden og det ser jeg veldig fram til. På NAV sa de til meg at det er ikke uvanlig at Kilden noen ganger ansetter brukere med spesiell kompetanse i lønnede stillinger. Det får jeg tenke på etter hvert. Først vil jeg bli kjent med det jeg tilbys som bruker av kommunens tjenester. Ha en riktig god dag, dere som leser bloggen! Og igjen, takk til deg, Sigrun! Ordene dine inspirerte meg og gameg nytt mot og nye krefter. Det skal ofte ikke mere til Jeg skal skrive på bloggen.Det kan jeg og det vil jeg!
Ha en flott lørdag! Klem fra Ingunn

AVSLUTNING

Alt har en ende. Også min tid som leder i Aurora.Jeg har rett og slett for dårlig fysisk helse til å gjøre en god nok jobb for Aurora. I årenes løp har jeg fått en enorm mengde psykofarmaka som nå har påført meg store skader og flere somatiske sykdommer.Jeg har hver dag smerter,luftveisproblemer, hormonelle utslag og andre store plager i tillegg til diabetes , metabolsk syndrom og prolaps i ryggen. Jeg klarer rett og slett ikke lenger å stå på som jeg har gjort i alle år Noen dager er jeg så trøtt og sliten at jeg nesten ikke klarer å stå opp.Jeg har, i tillegg til helseplagene og Aurora også ansvar for Lykkeliten, en gammel leilighet,firmaet mitt og bloggen. Det blir rett og slett for mye.
Nå har jeg jobbet hardt med psykisk helse i 10 år og jeg kjenner meg totalt utslitt og utbrent. Har ikke mer å gi.
I mars i år fikk jeg vite en ting som nesten fikk meg til å miste bakkekontakten. For meg virket det så utrolig og fantastisk. En journalist og en dame som har jobbet i Rådet sendte inn et forslag til Fylkesmannen i Akershus.om at jeg skulle få Kongens Fortjenestemedalje i sølv for min innsats for psykisk helse. Som sagt, jeg klarte nesten ikke å tro at det var sant.Familiemedlemmer trodde at jeg var blitt psykotisk og psykologen min var også urolig. Etter hvert som tida gikk, så ble jeg mer og mer spent på om jeg virkelig skulle få oppleve å få en så formidabel utmerkelse. Som alle andre setter også jeg pris på å bli anerkjent for hardt og utrettelig arbeid. Jeg leste om medaljen på Internett og der sto det at over 80 % av de som foreslås får medaljen.I dag fikk jeg vite at jeg er blant de 20 % som ikke får Kongens Fortjenestemedalje.Jeg må innrømme at jeg ble skuffet.Enda en gang er jeg ikke bra nok.
Jeg gråt lenge etter den telefonen. Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde visst at noen hadde søkt.Da hadde ikke skuffelsen vært så stor.Jeg har fått så utrolig mange avslag i mitt liv at jeg av og til får en følelse av at jeg rett og slett ikke takler livet Da jeg fikk brevet fra Fylkesmannen opplest fikk jeg akkurat den samme følelsen som da jeg var oppe til praktisk eksamen i sykepleien og sensor sa: IKKE BESTÅTT! Det var det som førte meg inn i psykiatriens helvete.

Jeg vet ikke hva som nå skjer verken med bloggen eller med Aurora.Et av de andre styremedlemmene vil også gå ut av styret. Vi er en liten sårbar forening og det er vanskelig å få hjulene til å gå rundt. Det er så få aktive og det er så mange driftsmessige og administrative oppgaver som må gjøres., så kanskje det beste hadde vært om Aurora kunne slås sammen med en annen større og sterkere brukerforening. Vi får mye å snakke om på årsmøtet den 21.september.God helg! Klem fra Ingunn