Nå er det lenge siden jeg har skrevet på bloggen, men jeg har ikke glemt den. Det er bare så utrolig mye som må gjøres og ordnes når en skal selge en bolig. Jeg har imidlertid fulgt med i alle de fine og aktive innspillene til Jan Olaf til hans venner og kontakter. Jan Olaf , du er en ekte og flott ildsjel som psykiatrien og vi trenger.Gratulerer med ditt mot og dine innpill til politikere og andre ansvarlige her i landet!
Som Auroras leder håper jeg at du vil ta engasjementet ditt med også inn i Auroras aktiviteter og kampsaker. Noe av det viktigste er at vi skal være vaktbikkjer for psykiatrien, og det er akkurat det du Jan Olaf er- en utrettelig vakthund som gneldrer mot urettferdighet og diskriminering. Ikke slutt med det! Før eller siden vil nok noen prøve å få gneldrebikkja til å ti stille, men for å få det til må de nok først ta den på alvor og forandre både holdninger og lovverk.
En av Auroras tidligste og nåværende fanesaker er på få slutt på særlovgivningen når det gjelder psykisk helse.Det har Aurora kjempet for helt fra tidlig på 90-tallet og vi har lagt det fram i mange møter med politikere.På Amaliedagene i fjor kom nestleder Ola Elvestuen i Venstre med tidenes beste innspill i psykiatridebatten: "Avskaff Lov om psykisk helsevern! "Bare det var nok til at jeg vet hvilket parti som får min stemme ved Stortingsvalget til høsten.
For et års tid siden satte jeg meg grundig inn i Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og da forsto jeg hva Siri Lill har ment når hun har snakket om den "grusomme loven".
Denne loven er en Opptrappingslov for tvang og krenkelser og skulle aldri blitt vedtatt.
Loven er en rettighetslov for psykiatere til å utøve tvang og maktmisbruk med alle midler. Hvis jeg blir dårlig psykisk kan jeg risikere å bli hentet med politi til et DPS og bli tvangsmedisinert der.Jeg kan så bli bragt med politi til sykehus for å få en såkalt tvungen undersøkelse for å finne ut om jeg fyller kriteriene for tvungent psykisk helsevern.Hvis jeg gjør det, så kan tvungent psykisk helsevern skje enten på sykehus, eller hjemme i mitt eget nærmiljø. På sykehus kan jeg oppleve tvangsmidler som isolat, skjerming, belter og tvangsmedisinering.Hjemme kan jeg bli utsatt for tvungent ettervern.På sykehuset kan personalet gjennomsøke rommet mitt og foreta kroppsvisitasjon dersom de mistenker at jeg har bragt med meg medisiner eller rusmidler inn i avdelingen.
Dette er ikke en lov som ivaretar det enkelte menneskets behov for varme, støtte, oppmerksomhet og trygghet som vi alle trenger sårt til når vi har det vondt.Denne loven er egnet til å skape angst hos alle oss som har hatt det vondt i årevis og som i alle sammenhenger er blitt ignorert og tilsidesatt.Jeg syns det er utrolig at de fleste politikerne konsekvent avviser å ta en klar stilling til det vi forteller om overgrep, konsekvenser og senskader av medikamentell behandling Psykiaterne gjør det samme og avviser det bare som tøys og tull. Jeg syns psykiaterne er feige som ikke tør å ta et oppgjør med egen praksis og handlemåter som vil måtte komme før eller siden. De er så usikre på hvordan de skal takle kritikken fra grasrota at de unnlater å komme på viktige konferanser og seminar der de absolutt skulle vært på plass og der vi skulle fortalt dem sannheten om tvang og medisiner.Psykiaterne skulle pålegges eller "tvinges" til innsikt og selvransakelse.
Ella i Aurora sa det så fint en gang:"Dette er den verste forbrytelsen mot menneskeheten i fredstid."
Klem fra Ingunn
torsdag 25. juni 2009
onsdag 10. juni 2009
FORANDRINGER I LIVET
Temaet for Verdensdagen i år er "LIVETS OVERGANGSFASER". Jeg syns det er en flott tittel. Livet er i kontinuerlig forandring og vi går alle inn og ut av endringer og overgangsfaser. Forandringer kan for alle virke ukjent og skremmende fordi trygghet er så nært knyttet til forutsigbarhet og alt som er kjent. En kan også oppleve mye sorg og tap i overgangsfaser fordi vi mister eller forlater det trygge og stabile til fordel for det nye og ukjente. Likevel innbærer det en stor utfordring og mulighet til personlig vekst hvis vi tør å ta sjansen på at det kan komme til å gå bra.
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
KONFERANSE OM MEDISINBRUK I PSYKIATRIEN
For noen år siden kontaktet jeg Olav Nyttingnes i Rådet fordi jeg hadde et forslag om en konferanse om bruk av medisiner i psykiatrien. Aurora har tatt opp den tråden og nøstet litt videre på disse tankene.Det ekstraordinære årsmøtet i Aurora i fjor høst vedtok at jeg , som initiativtaker, skulle få 10 000 kroner av Aurora for å utarbeide et forprosjekt. Jeg har jobbet en del med tanker, ideer og planer og jeg har studert noe av litteraturen til Peter Breggin. Jeg hadde også tenkt å sende brev til samarbeidspartnere fordi dette er et så stort prosjekt at Aurora ikke på noen måte kan greie det alene.Jeg anser meg absolutt ikke for å være ferdig med denne jobben, og tenker faktisk å arbeide en del med dette i sommerferien. Som ny leder i Aurora har det vært så utrolig mange ting å gripe fatt i. Nå i våres sendte jeg, på vegne av Aurora, en søknad til Oslo kommune om økonomisk støttetil en konferanse om medisinbruk i psykiatrien i løpet av året 2010.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
mandag 1. juni 2009
JEG TROR IKKE PÅ TVANG
Fordi tvang blokkerer alt som er naturlig i et menneskeliv.Tvang hindrer vekst og utvikling og skader relasjonsbygging, integritet og selvbilde. For å forklare dette, vil jeg her gjengi noe fra kapittelet "GJEST I EGET LIV" som jeg skrev i boka ASYLET som Gaustad sykehus ga ut i forbindelse med sitt 150 års jubileum i 2005:
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
PINSE MED AURORA
Å væe leder i Aurora er krevende.Masse jobbing. Syns jeg jobber med Aurorating nesten hele den tida på døgnet som jeg er våken. Men jeg klager ikke. Jeg trives med det.Er så uendelig glad for å ha en jobb, og så er det moro å kunne legge planer og hele tida forbedre det som er. Har funnet ut at det er veldig praktisk å ha et hjemmekontor. Da kan jeg bruke det når ikke dataen eller kopimaskinen på Auroras kontor er samarbeidsvillig. F.k.tirsdag skal Marius på Konica Minolta hjelpe meg med å koble opp lap-topen mot nettverket på Unity.Da kan vi bruke og ta utskrift fra begge datamaskinene.
Så må jeg huske å få av gårde et brev til Helsedirektoratet med en underskrift som er helt avgjørende for at vi skal få inn resten av tilskuddsmidlene. Nå har vi svært lite på konto, men jeg håper inderlig at pengene kommer snart.
Den 17. juni skal Reidun og jeg på et seminar om evaluering av Opptrappingsplanen , og så håper jeg en av de andre i styret kan gå på seminar 5.juni om Helseministerens Samhandlingsreform. Reidun og Ellen Marie har nettopp vært på konferanse for Brukerorganisasjoner i Sandefjord. Gleder meg til å få rapport
5.juni skal jeg til diabetessykepleier på A-hus. F.k uke skal jeg bestille time hos hudpleier for endelig en gang å ta kverken på skjegget under haka. Kan ikke gå sånn. Torsdag skal jeg ha foredrag på Senter for hørsel og psykisk helse om motivasjon og livskraft. Får bruke honorarpengene til hudpleieren.
Håper å få tatt hormonprøver for å bekrefte elle avkrefte om jeg har Cushings syndrom. Jeg merker at hormonene er i ubalanse. Siden 18.mai har Lykkeliten og jeg gått 13 ganger rundt Nordbytjernet.Jeg spiser stort sett riktig og lever sunt. Likevel, jeg går ikke ned i vekt og det er høyst frustrerende. Da jeg veide meg for noen dager siden på legesenteret hadde jeg gått opp 800 gram.Da ble jeg lei meg. Jeg sliter hardt med å bli kvitt den store, stygge maven min, men klarer det ikke. Må visst være fornøyd foreløpig med at jeg endelig etter flere år har klart å stabilisere blodsukkeret. Nå ligger det mellom 6 og 8 og det er jeg godt fornøyd med. Jeg merker at når jeg bruker medisiner som er hormoner,f.eks. Insulin, Livial eller Circadin, så har jeg det så utrolig bra både i kropp og sjel. På samme tid får jeg energi, men går gjennom dagen med en stille og behahagelig ro inne i meg. Det er akkurat som om prosessene i kroppen har funnet tilbake til sin egentlige rytme ,i hvert fall de som ikke har med vektreduksjon å gjøre.Det gjør at jeg kan bruke mye tid og mye krefter på Aurora. I går var det så stille og godt der. Jeg jobbet med nyhetsbrevet og plutselig hadde det gått 5 timer og jeg måtte hjem til Lykkeliten. Men nå har jeg trykket opp giroer(med god hjelp fra den tidligere lederen, Liv.Tusen takk!) jeg har skrevet på konvoluttene og stemplet dem.Vi satser på å sende ut mange nye medlemsbrev i håp om mange nye medlemmer. Ta kontakt med Aurora hvis du vil ha et tilsendt.
Nå har vi nettopp våknet til en ny morgen og jeg må se å komme meg i dusjen.Tar en tur på Aurora i dag også. Vil så gjerne ha det ryddig og fint til temamøtet vårt den 10.juni. Da kommer Nils Henrik Hougen og skal snakke om kurset sitt:"Å reparere psykiske skader." Ta en tur innom da vel! Møllergata 23 ,2.etg rom 202 kl 17.00.Du er hjertelig velkommen! Alltid hyggelig med nye ansikter.Ha en fin dag!
Klem fra Ingunn
Så må jeg huske å få av gårde et brev til Helsedirektoratet med en underskrift som er helt avgjørende for at vi skal få inn resten av tilskuddsmidlene. Nå har vi svært lite på konto, men jeg håper inderlig at pengene kommer snart.
Den 17. juni skal Reidun og jeg på et seminar om evaluering av Opptrappingsplanen , og så håper jeg en av de andre i styret kan gå på seminar 5.juni om Helseministerens Samhandlingsreform. Reidun og Ellen Marie har nettopp vært på konferanse for Brukerorganisasjoner i Sandefjord. Gleder meg til å få rapport
5.juni skal jeg til diabetessykepleier på A-hus. F.k uke skal jeg bestille time hos hudpleier for endelig en gang å ta kverken på skjegget under haka. Kan ikke gå sånn. Torsdag skal jeg ha foredrag på Senter for hørsel og psykisk helse om motivasjon og livskraft. Får bruke honorarpengene til hudpleieren.
Håper å få tatt hormonprøver for å bekrefte elle avkrefte om jeg har Cushings syndrom. Jeg merker at hormonene er i ubalanse. Siden 18.mai har Lykkeliten og jeg gått 13 ganger rundt Nordbytjernet.Jeg spiser stort sett riktig og lever sunt. Likevel, jeg går ikke ned i vekt og det er høyst frustrerende. Da jeg veide meg for noen dager siden på legesenteret hadde jeg gått opp 800 gram.Da ble jeg lei meg. Jeg sliter hardt med å bli kvitt den store, stygge maven min, men klarer det ikke. Må visst være fornøyd foreløpig med at jeg endelig etter flere år har klart å stabilisere blodsukkeret. Nå ligger det mellom 6 og 8 og det er jeg godt fornøyd med. Jeg merker at når jeg bruker medisiner som er hormoner,f.eks. Insulin, Livial eller Circadin, så har jeg det så utrolig bra både i kropp og sjel. På samme tid får jeg energi, men går gjennom dagen med en stille og behahagelig ro inne i meg. Det er akkurat som om prosessene i kroppen har funnet tilbake til sin egentlige rytme ,i hvert fall de som ikke har med vektreduksjon å gjøre.Det gjør at jeg kan bruke mye tid og mye krefter på Aurora. I går var det så stille og godt der. Jeg jobbet med nyhetsbrevet og plutselig hadde det gått 5 timer og jeg måtte hjem til Lykkeliten. Men nå har jeg trykket opp giroer(med god hjelp fra den tidligere lederen, Liv.Tusen takk!) jeg har skrevet på konvoluttene og stemplet dem.Vi satser på å sende ut mange nye medlemsbrev i håp om mange nye medlemmer. Ta kontakt med Aurora hvis du vil ha et tilsendt.
Nå har vi nettopp våknet til en ny morgen og jeg må se å komme meg i dusjen.Tar en tur på Aurora i dag også. Vil så gjerne ha det ryddig og fint til temamøtet vårt den 10.juni. Da kommer Nils Henrik Hougen og skal snakke om kurset sitt:"Å reparere psykiske skader." Ta en tur innom da vel! Møllergata 23 ,2.etg rom 202 kl 17.00.Du er hjertelig velkommen! Alltid hyggelig med nye ansikter.Ha en fin dag!
Klem fra Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
