VONDT Å VÆRE FATTIG

Et lite appropos til den nylig avsluttede valgkamp der fattigdomsproblemet forsvant ut i skyggen av kampen om makt og regjeringstaburetter.

Det er vondt å være fattig! Vondt å kontinuerlig ha dårlig råd, måtte snu og vende på krona. Ikke kunne delta på lik linje med andre i aktiviteter og opplevelser. Vondt når sommerferien består av å lese postkort fra venner som ferierer i alle vedrens hjørner. Vondt å stå på sidelinja og føle seg utafor, som en gjest i eget liv. En blir så liten inni seg av å være fattig. Det oppleves som å stå bakerst i alle køer.Jeg får en følelse av at jeg ikke er verdt noen ting.Selvtilliten rakner fullstendig når en må stille til jobbintervju i ufikse klær, når en ikke har råd til å gå til frisør eller få stelt tenner som kanskje er ødelagt av årelang medisinering. Når en i årevis prøver av alle krefter å få en jobb og komme ut av en håpløs situasjon som disponerer for psykiske helseproblemer, så nytter det likevel ikke.
Politikerne hevder at den beste måten å bekjempe fattigdom på, er å få folk i jobb.
Men hvor ER de jobbene vi kan ta? Vi som ikke greier å yte 100 % Vi har også ressurser, men må kanskje ha en arbeidsplass som er raus på gode holdninger, respekt og inkludering og som kanskje er litt tilrettelagt etter hva vi greier og ut i fra det som er vår hverdag og våre krefter. Mange av oss har utallige avslag, nederlag og skuffelser bak oss , og derfor er det så viktig at nettopp VI får oppleve virkelig å få en jobb og se at også vi mestrer viktige oppgaver, at det er bruk for oss, at vi kan regnes med som skattebetalere og ordinære arbeidstakere.

Mennesker med psykiske helseproblemer tilhører en marginalisert og stigmatisert gruppe som ofte befinner seg i utkanten av Velferdsstaten.Inkludering er her et stikkord. Inkludering i samfunn og arbeidsliv på egne premisser må nå snart gjennomføres i praksis. Nå har vi SNAKKET lenge om Brukermedvirkning. Nå må kommunene ta det i bruk som et rutinemessig verktøy og likeverdig tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer.
Å leve i fattigdom er en daglig kamp for å få endene til å møtes. Kamp med byråkrati og hjelpeapparat. Ytelsene er som regel kortvarige og uforutsigbare når lønn for deltidsarbeid og trygd skal samkjøres. Ofte må nattetimene tas i bruk for å telle, regne og gruble over hvordan en skal orke å innfri alle offentlige krav om dokumentasjon for i det hele tatt få noen usle kroner til det aller mest nødvendige livsopphold.
Å motta smulene fra de rikes bord gjør at vi som gruppe marginaliseres og stigmatiseres enda mer. Å være fattig gir også angst, mye angst. Å ha en trygg, forutsigbar økonomi gir også indre trygghet.Jeg mener avgjort at det å forebygge fattigdom er det samme som å forebygge psykiske helseproblemer.
Jeg tror også at løsningen på fattigdomsproblemet hviler på 4 viktige grunnpilarer:

1Den enkeltes mulighet til deltagelse og ansvar for eget liv.
2 Gode holdninger og respekt fra nettverk og lokalsamfunn
3. Konkrete, aktive tiltak.
4.Politisk vilje

Fattige mennesker er ofte også fattige på selvtillit og anerkjennelse fra andre fordi fattigdom skaper usynlige mennesker.Vi ser tiggerne på gata i Oslo, vi ser koppen og et bedene blikk, men vi ser ikke det mennesket som sitter der. Få kjenner til hans eller hennes ensomme og brutale kamp for å overleve. Men mange vil ha dem vekk.De passer ikke inn i et vellykket og blankpolert bybilde. De angstfylte, skitne, ensomme,de bostedsløse og rusavhengige. Hvor skal de gjøre av seg? Vil vi virkelig ha et sorteringssamfunn der enkelte grupper skyves til side og stenges ute alene i kulda?
En helseminister for noen årtier siden brukte begrepet "Minusvarianter" om psykiatriske pasienter og andre med forskjellige skader og lyter Dette er en grovt krenkende betegnelse som aldri mer må brukes om de aller ulykkeligste iblant oss.
Vi må få et samfunn som oppgrader, inkluderer og styrker menneskeverdet til dem som sliter tungt og har det aller verst.

Klem fra Ingunn