Nå er det lenge siden jeg har skrevet på bloggen, men jeg har ikke glemt den. Det er bare så utrolig mye som må gjøres og ordnes når en skal selge en bolig. Jeg har imidlertid fulgt med i alle de fine og aktive innspillene til Jan Olaf til hans venner og kontakter. Jan Olaf , du er en ekte og flott ildsjel som psykiatrien og vi trenger.Gratulerer med ditt mot og dine innpill til politikere og andre ansvarlige her i landet!
Som Auroras leder håper jeg at du vil ta engasjementet ditt med også inn i Auroras aktiviteter og kampsaker. Noe av det viktigste er at vi skal være vaktbikkjer for psykiatrien, og det er akkurat det du Jan Olaf er- en utrettelig vakthund som gneldrer mot urettferdighet og diskriminering. Ikke slutt med det! Før eller siden vil nok noen prøve å få gneldrebikkja til å ti stille, men for å få det til må de nok først ta den på alvor og forandre både holdninger og lovverk.
En av Auroras tidligste og nåværende fanesaker er på få slutt på særlovgivningen når det gjelder psykisk helse.Det har Aurora kjempet for helt fra tidlig på 90-tallet og vi har lagt det fram i mange møter med politikere.På Amaliedagene i fjor kom nestleder Ola Elvestuen i Venstre med tidenes beste innspill i psykiatridebatten: "Avskaff Lov om psykisk helsevern! "Bare det var nok til at jeg vet hvilket parti som får min stemme ved Stortingsvalget til høsten.
For et års tid siden satte jeg meg grundig inn i Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og da forsto jeg hva Siri Lill har ment når hun har snakket om den "grusomme loven".
Denne loven er en Opptrappingslov for tvang og krenkelser og skulle aldri blitt vedtatt.
Loven er en rettighetslov for psykiatere til å utøve tvang og maktmisbruk med alle midler. Hvis jeg blir dårlig psykisk kan jeg risikere å bli hentet med politi til et DPS og bli tvangsmedisinert der.Jeg kan så bli bragt med politi til sykehus for å få en såkalt tvungen undersøkelse for å finne ut om jeg fyller kriteriene for tvungent psykisk helsevern.Hvis jeg gjør det, så kan tvungent psykisk helsevern skje enten på sykehus, eller hjemme i mitt eget nærmiljø. På sykehus kan jeg oppleve tvangsmidler som isolat, skjerming, belter og tvangsmedisinering.Hjemme kan jeg bli utsatt for tvungent ettervern.På sykehuset kan personalet gjennomsøke rommet mitt og foreta kroppsvisitasjon dersom de mistenker at jeg har bragt med meg medisiner eller rusmidler inn i avdelingen.
Dette er ikke en lov som ivaretar det enkelte menneskets behov for varme, støtte, oppmerksomhet og trygghet som vi alle trenger sårt til når vi har det vondt.Denne loven er egnet til å skape angst hos alle oss som har hatt det vondt i årevis og som i alle sammenhenger er blitt ignorert og tilsidesatt.Jeg syns det er utrolig at de fleste politikerne konsekvent avviser å ta en klar stilling til det vi forteller om overgrep, konsekvenser og senskader av medikamentell behandling Psykiaterne gjør det samme og avviser det bare som tøys og tull. Jeg syns psykiaterne er feige som ikke tør å ta et oppgjør med egen praksis og handlemåter som vil måtte komme før eller siden. De er så usikre på hvordan de skal takle kritikken fra grasrota at de unnlater å komme på viktige konferanser og seminar der de absolutt skulle vært på plass og der vi skulle fortalt dem sannheten om tvang og medisiner.Psykiaterne skulle pålegges eller "tvinges" til innsikt og selvransakelse.
Ella i Aurora sa det så fint en gang:"Dette er den verste forbrytelsen mot menneskeheten i fredstid."
Klem fra Ingunn
torsdag 25. juni 2009
onsdag 10. juni 2009
FORANDRINGER I LIVET
Temaet for Verdensdagen i år er "LIVETS OVERGANGSFASER". Jeg syns det er en flott tittel. Livet er i kontinuerlig forandring og vi går alle inn og ut av endringer og overgangsfaser. Forandringer kan for alle virke ukjent og skremmende fordi trygghet er så nært knyttet til forutsigbarhet og alt som er kjent. En kan også oppleve mye sorg og tap i overgangsfaser fordi vi mister eller forlater det trygge og stabile til fordel for det nye og ukjente. Likevel innbærer det en stor utfordring og mulighet til personlig vekst hvis vi tør å ta sjansen på at det kan komme til å gå bra.
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
KONFERANSE OM MEDISINBRUK I PSYKIATRIEN
For noen år siden kontaktet jeg Olav Nyttingnes i Rådet fordi jeg hadde et forslag om en konferanse om bruk av medisiner i psykiatrien. Aurora har tatt opp den tråden og nøstet litt videre på disse tankene.Det ekstraordinære årsmøtet i Aurora i fjor høst vedtok at jeg , som initiativtaker, skulle få 10 000 kroner av Aurora for å utarbeide et forprosjekt. Jeg har jobbet en del med tanker, ideer og planer og jeg har studert noe av litteraturen til Peter Breggin. Jeg hadde også tenkt å sende brev til samarbeidspartnere fordi dette er et så stort prosjekt at Aurora ikke på noen måte kan greie det alene.Jeg anser meg absolutt ikke for å være ferdig med denne jobben, og tenker faktisk å arbeide en del med dette i sommerferien. Som ny leder i Aurora har det vært så utrolig mange ting å gripe fatt i. Nå i våres sendte jeg, på vegne av Aurora, en søknad til Oslo kommune om økonomisk støttetil en konferanse om medisinbruk i psykiatrien i løpet av året 2010.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
mandag 1. juni 2009
JEG TROR IKKE PÅ TVANG
Fordi tvang blokkerer alt som er naturlig i et menneskeliv.Tvang hindrer vekst og utvikling og skader relasjonsbygging, integritet og selvbilde. For å forklare dette, vil jeg her gjengi noe fra kapittelet "GJEST I EGET LIV" som jeg skrev i boka ASYLET som Gaustad sykehus ga ut i forbindelse med sitt 150 års jubileum i 2005:
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
PINSE MED AURORA
Å væe leder i Aurora er krevende.Masse jobbing. Syns jeg jobber med Aurorating nesten hele den tida på døgnet som jeg er våken. Men jeg klager ikke. Jeg trives med det.Er så uendelig glad for å ha en jobb, og så er det moro å kunne legge planer og hele tida forbedre det som er. Har funnet ut at det er veldig praktisk å ha et hjemmekontor. Da kan jeg bruke det når ikke dataen eller kopimaskinen på Auroras kontor er samarbeidsvillig. F.k.tirsdag skal Marius på Konica Minolta hjelpe meg med å koble opp lap-topen mot nettverket på Unity.Da kan vi bruke og ta utskrift fra begge datamaskinene.
Så må jeg huske å få av gårde et brev til Helsedirektoratet med en underskrift som er helt avgjørende for at vi skal få inn resten av tilskuddsmidlene. Nå har vi svært lite på konto, men jeg håper inderlig at pengene kommer snart.
Den 17. juni skal Reidun og jeg på et seminar om evaluering av Opptrappingsplanen , og så håper jeg en av de andre i styret kan gå på seminar 5.juni om Helseministerens Samhandlingsreform. Reidun og Ellen Marie har nettopp vært på konferanse for Brukerorganisasjoner i Sandefjord. Gleder meg til å få rapport
5.juni skal jeg til diabetessykepleier på A-hus. F.k uke skal jeg bestille time hos hudpleier for endelig en gang å ta kverken på skjegget under haka. Kan ikke gå sånn. Torsdag skal jeg ha foredrag på Senter for hørsel og psykisk helse om motivasjon og livskraft. Får bruke honorarpengene til hudpleieren.
Håper å få tatt hormonprøver for å bekrefte elle avkrefte om jeg har Cushings syndrom. Jeg merker at hormonene er i ubalanse. Siden 18.mai har Lykkeliten og jeg gått 13 ganger rundt Nordbytjernet.Jeg spiser stort sett riktig og lever sunt. Likevel, jeg går ikke ned i vekt og det er høyst frustrerende. Da jeg veide meg for noen dager siden på legesenteret hadde jeg gått opp 800 gram.Da ble jeg lei meg. Jeg sliter hardt med å bli kvitt den store, stygge maven min, men klarer det ikke. Må visst være fornøyd foreløpig med at jeg endelig etter flere år har klart å stabilisere blodsukkeret. Nå ligger det mellom 6 og 8 og det er jeg godt fornøyd med. Jeg merker at når jeg bruker medisiner som er hormoner,f.eks. Insulin, Livial eller Circadin, så har jeg det så utrolig bra både i kropp og sjel. På samme tid får jeg energi, men går gjennom dagen med en stille og behahagelig ro inne i meg. Det er akkurat som om prosessene i kroppen har funnet tilbake til sin egentlige rytme ,i hvert fall de som ikke har med vektreduksjon å gjøre.Det gjør at jeg kan bruke mye tid og mye krefter på Aurora. I går var det så stille og godt der. Jeg jobbet med nyhetsbrevet og plutselig hadde det gått 5 timer og jeg måtte hjem til Lykkeliten. Men nå har jeg trykket opp giroer(med god hjelp fra den tidligere lederen, Liv.Tusen takk!) jeg har skrevet på konvoluttene og stemplet dem.Vi satser på å sende ut mange nye medlemsbrev i håp om mange nye medlemmer. Ta kontakt med Aurora hvis du vil ha et tilsendt.
Nå har vi nettopp våknet til en ny morgen og jeg må se å komme meg i dusjen.Tar en tur på Aurora i dag også. Vil så gjerne ha det ryddig og fint til temamøtet vårt den 10.juni. Da kommer Nils Henrik Hougen og skal snakke om kurset sitt:"Å reparere psykiske skader." Ta en tur innom da vel! Møllergata 23 ,2.etg rom 202 kl 17.00.Du er hjertelig velkommen! Alltid hyggelig med nye ansikter.Ha en fin dag!
Klem fra Ingunn
Så må jeg huske å få av gårde et brev til Helsedirektoratet med en underskrift som er helt avgjørende for at vi skal få inn resten av tilskuddsmidlene. Nå har vi svært lite på konto, men jeg håper inderlig at pengene kommer snart.
Den 17. juni skal Reidun og jeg på et seminar om evaluering av Opptrappingsplanen , og så håper jeg en av de andre i styret kan gå på seminar 5.juni om Helseministerens Samhandlingsreform. Reidun og Ellen Marie har nettopp vært på konferanse for Brukerorganisasjoner i Sandefjord. Gleder meg til å få rapport
5.juni skal jeg til diabetessykepleier på A-hus. F.k uke skal jeg bestille time hos hudpleier for endelig en gang å ta kverken på skjegget under haka. Kan ikke gå sånn. Torsdag skal jeg ha foredrag på Senter for hørsel og psykisk helse om motivasjon og livskraft. Får bruke honorarpengene til hudpleieren.
Håper å få tatt hormonprøver for å bekrefte elle avkrefte om jeg har Cushings syndrom. Jeg merker at hormonene er i ubalanse. Siden 18.mai har Lykkeliten og jeg gått 13 ganger rundt Nordbytjernet.Jeg spiser stort sett riktig og lever sunt. Likevel, jeg går ikke ned i vekt og det er høyst frustrerende. Da jeg veide meg for noen dager siden på legesenteret hadde jeg gått opp 800 gram.Da ble jeg lei meg. Jeg sliter hardt med å bli kvitt den store, stygge maven min, men klarer det ikke. Må visst være fornøyd foreløpig med at jeg endelig etter flere år har klart å stabilisere blodsukkeret. Nå ligger det mellom 6 og 8 og det er jeg godt fornøyd med. Jeg merker at når jeg bruker medisiner som er hormoner,f.eks. Insulin, Livial eller Circadin, så har jeg det så utrolig bra både i kropp og sjel. På samme tid får jeg energi, men går gjennom dagen med en stille og behahagelig ro inne i meg. Det er akkurat som om prosessene i kroppen har funnet tilbake til sin egentlige rytme ,i hvert fall de som ikke har med vektreduksjon å gjøre.Det gjør at jeg kan bruke mye tid og mye krefter på Aurora. I går var det så stille og godt der. Jeg jobbet med nyhetsbrevet og plutselig hadde det gått 5 timer og jeg måtte hjem til Lykkeliten. Men nå har jeg trykket opp giroer(med god hjelp fra den tidligere lederen, Liv.Tusen takk!) jeg har skrevet på konvoluttene og stemplet dem.Vi satser på å sende ut mange nye medlemsbrev i håp om mange nye medlemmer. Ta kontakt med Aurora hvis du vil ha et tilsendt.
Nå har vi nettopp våknet til en ny morgen og jeg må se å komme meg i dusjen.Tar en tur på Aurora i dag også. Vil så gjerne ha det ryddig og fint til temamøtet vårt den 10.juni. Da kommer Nils Henrik Hougen og skal snakke om kurset sitt:"Å reparere psykiske skader." Ta en tur innom da vel! Møllergata 23 ,2.etg rom 202 kl 17.00.Du er hjertelig velkommen! Alltid hyggelig med nye ansikter.Ha en fin dag!
Klem fra Ingunn
mandag 25. mai 2009
DET HANDLER OM MENNESKER
I 1998 hadde tidligere Stortingspresident Jo Benchow et foredrag på en konferanse i Bergen.Han snakket om menneskerettigheter og psykisk helse.Dette foredraget har aldri helt sluppet taket i meg.Med sin rike menneskekunnskap og erfaringsbakgrunn tegnet han linjer til jødeforfølgelsen under krigen. Hele familier med små barn ble den gang sendt i gasskammeret."Hvordan kan et slikt sammenbrudd i menneskelighet skje? Benchow svarte selv på sitt eget spørsmål med krigens begrunnelse: "Fordi jødene var alle onde krefters opphav".
Det er grunn til å reflektere litt rundt dette. Kanskje trenger alle samfunn syndebukker som kan bære alle negative elementer som ikke kan plasseres andre steder eller forstyrre samfunnets behov for å fremstå utad som vellykket og fremgangsrikt? Kanskje trenger de stolte og sterke noen å forakte, noen å se ned på for å oppgradere egen fortreffelighet? For ikke mange ti år siden var det akseptert som politisk retorikk å betegne menneskegrunpper, for eks. psykiatriske pasienter som "MINUSVARIANTER".En tidligere helseminister brukte den betegnelsen på mennesker som han mente ikke hadde så mye å bidra med i samfunnet.
Et samfunn er en smeltedigel og en adferdsarena for miliarder av ulike mennesker i ulike utviklingstrinn og ulike livssituasjoner.Her lever vi sammen, går inn og ut av roller og gjør det vi kan for å få et godt og menneskelig samfunn. I hvert fall tilsynelatende.
Når et menneske opplever et sammenbrudd i sitt liv og sin virkelighet, så er ikke dette et symptom på individuell mental svikt eller sykdom.Jeg tror heller at det er samfunnet som ikke evner til å ivareta individuelle reaksjoner på det å være menneske i den prosessen som er selve livet og som er kjennetegnet som "Variantenes variasjoner." Dette gjelder også følelser og adferd.
"Å være annerledes er en menneskerett", sier Benchow videre."Alle mennesker har samme likeverd og det er uavhengig av skade, sykdom eller lyte. Det står ikke skrevet noe sted, men det burde ha stått."mener han.
For politikere har det alltid vært viktig med økonomisk vekst, full sysselsetting, høy produktivitet og at det bildet andre nasjoner har av oss som land og folk er så positivt og plettfritt som mulig.Et eksempel er et sitat fra nyttårstalen i 1992 til daværende statsminister Gro Harlem Brundtland: "DET ER TYPISK NORSK Å VÆRE GOD!"
Hva er det å være god? Godheten uttrykker menneskelighetens vesen og utkrystalliserer seg i respekten for det enkelte menneskets verdi. Trygge, gode og nære relasjoner gir oss en god psykisk helse, og styrker mulighetene for rehabilitering,mestring. forandring og nye utfordringer.
Hva er det som skjer med kontakten mennesker i mellom når psykiateren borer hull i hodet på folk eller påfører sin pasient elektriske sjokk mot hjernen uten å vite noe om konsekvenser og senskader? Psykiatriske pasienter opplever også fremdeles en voldsom og ukritisk medisinering uten tanke for hvilke skader kjemikaliene utsetter organismen for verken på kort eller lang sikt. Hvordan kan en fagdisiplin, som skal hjelpe mennesker, distansere seg så radikalt fra det som faktisk er mange menneskers fortvilte virkelighet? Å få kropp og liv ødelagt.
Hvordan er det mulig?
Klem fra Ingunn
Det er grunn til å reflektere litt rundt dette. Kanskje trenger alle samfunn syndebukker som kan bære alle negative elementer som ikke kan plasseres andre steder eller forstyrre samfunnets behov for å fremstå utad som vellykket og fremgangsrikt? Kanskje trenger de stolte og sterke noen å forakte, noen å se ned på for å oppgradere egen fortreffelighet? For ikke mange ti år siden var det akseptert som politisk retorikk å betegne menneskegrunpper, for eks. psykiatriske pasienter som "MINUSVARIANTER".En tidligere helseminister brukte den betegnelsen på mennesker som han mente ikke hadde så mye å bidra med i samfunnet.
Et samfunn er en smeltedigel og en adferdsarena for miliarder av ulike mennesker i ulike utviklingstrinn og ulike livssituasjoner.Her lever vi sammen, går inn og ut av roller og gjør det vi kan for å få et godt og menneskelig samfunn. I hvert fall tilsynelatende.
Når et menneske opplever et sammenbrudd i sitt liv og sin virkelighet, så er ikke dette et symptom på individuell mental svikt eller sykdom.Jeg tror heller at det er samfunnet som ikke evner til å ivareta individuelle reaksjoner på det å være menneske i den prosessen som er selve livet og som er kjennetegnet som "Variantenes variasjoner." Dette gjelder også følelser og adferd.
"Å være annerledes er en menneskerett", sier Benchow videre."Alle mennesker har samme likeverd og det er uavhengig av skade, sykdom eller lyte. Det står ikke skrevet noe sted, men det burde ha stått."mener han.
For politikere har det alltid vært viktig med økonomisk vekst, full sysselsetting, høy produktivitet og at det bildet andre nasjoner har av oss som land og folk er så positivt og plettfritt som mulig.Et eksempel er et sitat fra nyttårstalen i 1992 til daværende statsminister Gro Harlem Brundtland: "DET ER TYPISK NORSK Å VÆRE GOD!"
Hva er det å være god? Godheten uttrykker menneskelighetens vesen og utkrystalliserer seg i respekten for det enkelte menneskets verdi. Trygge, gode og nære relasjoner gir oss en god psykisk helse, og styrker mulighetene for rehabilitering,mestring. forandring og nye utfordringer.
Hva er det som skjer med kontakten mennesker i mellom når psykiateren borer hull i hodet på folk eller påfører sin pasient elektriske sjokk mot hjernen uten å vite noe om konsekvenser og senskader? Psykiatriske pasienter opplever også fremdeles en voldsom og ukritisk medisinering uten tanke for hvilke skader kjemikaliene utsetter organismen for verken på kort eller lang sikt. Hvordan kan en fagdisiplin, som skal hjelpe mennesker, distansere seg så radikalt fra det som faktisk er mange menneskers fortvilte virkelighet? Å få kropp og liv ødelagt.
Hvordan er det mulig?
Klem fra Ingunn
søndag 17. mai 2009
GJERDE OG FRIHETENS KRAFT
Lykkeliten og jeg har hatt stor glede av en stor gresslette som ligger ikke langt unna her vi bor.Vi har alltid pose med.Jeg får mye vondt i beina og sprekker under hælene fordi jeg går så mye på asfalt. Derfor er det godt og mjukt å gå på gress. Lykkeliten elsker å være der. Hun flyr i store sirkler rundt meg, hopper, danser og leker. Her har vi ofte vært både seint om kvelden, men også grytidlig om morgenen. Men så, for et par dager siden hadde noen satt opp et stort gjerde rundt hele gressletta. Jeg ble ordentlig lei meg, men dette store jordet er altså antagelig privat. Jeg kunne forstått det hvis det hadde vært åker eller beiteland for dyr, men dette er bare et stort område med gress som mange flere enn oss har hatt glede av.
Det er så mange gjerder i samfunnet.Noen stenger oss ute og noen stenger oss inne. I mange år opplevde jeg i perioder å være innestengt i psykiatriske institusjoner og ofte i skjermede enheter. Jeg kaller skjerma for TOMHETENS TYRRANI.Ved innleggelsen fratas jeg alle eiendeler, absolutt alt jeg har blir stuet inn på et lager og jeg må be personalet hver gang jeg trenger f.eks tannbørsten min eller et klesplagg.Et tomt liv blir ikke bedre av å fylles med enda mere tomhet.Et menneskeliv trenger innhold og stimulans for at mennesket skal ha det godt. En gang måtte jeg søke om å få lov til å spille musikk og lese i Bibelen. Jeg fikk 10 minutter pr.dag og det måtte foregå i et totalt nakent rom med glassvegger på alle sider.
En skjermet enhet består som regel av 4-5 pasientrom med en personalbase i midten, eller mellomgangen som vi sier.Et pasientrom kan være nesten som ei glattcelle. En seng, et nattbord og et veggfast skap.Det vi gjør er å spise,dusje, gå på do, ta telefoner hvis vi får lov og kanskje av og til være noen minutter ute i avdelingen.Høre litt på radio.En sjelden gang er det tilbud om arbeidsstue eller gruppeaktiviteter. Personalet på mellomgangen sitter og røyker, spiller kort, drikker kaffe og leser aviser og ukeblader. Ufaglærte studenter sitter ofte og arbeider med studiene sine. Vi som er pasienter har et lite, nakent rom , ofte med kikkehull i døra uten stimuli av noe slag. Oppgavene til personalet er å følge oss ut på lageret for å hente noe eller bli med ut til vaskemaskinen og tørkerommet. Personalet setter opp en detaljert timeplan for pasientene, fra time til time.Hvis vi ikke gjør akkurat det de sier med en gang, så blir f.eks. tida ute i avd redusert eller en permisjon blir inndradd. Å være på skjerma for en så aktiv person som meg var helt forferdelig. Jeg fikk ikke lov til å ha noe på rommet, ikke en gang en kulepenn eller noe å skrive på. Jeg skrev om det jeg opplevde på dopapir og servietter når jeg klarte å lure unna et skriveredskap. Tomheten og meningsløsheten var total. Etter hvert som min egen vilje brytes ned og jeg aksepterer alt som skjer, blir føyelig og snill, da blir jeg overført til åpen avdeling.
Jeg skulle ønske at vi mennesker kunne vært mer rause og åpne mot hverandre. Gi hverandre spillerom og åpne landskap.Jeg skulle ønske at noen ville fjerne gjerdet rundt gressletta der Lykkeliten hopper og leker og danser og har det så bra, og jeg skulle ønske at Norge gjorde som Italia.Plutselig en dag stengte de alle de lukkede institusjonene og mennesker fikk sin frihet. Samfunnet måtte lære seg til å tenke nytt. Finne nye og bedre løsninger for dem som i mange år hadde vært stuet bort i lukkede institusjoner. Mange av dem fikk komme hjem til en familie som ikke hadde sett dem på 40 år.
Frihetens kraft er etter min mening sterkt undervurdert
En gang for mange år siden satt psykiateren min i et fly over Singapore. Han skrev og sendte meg et kort med en praktfull og fargerik papegøye på den ene siden. På den andre siden av kortet hadde han skrevet: "One day the bird will be free.No longer in a cage or in chains. Then you will have the power to create what you want." For meg er dette nærmest en profeti. Jeg vil være fri, sterk og glad og gå fremtiden i møte med håp og optimisme. I dag eier jeg frihetens kraft og den kan skape en morgendag rik på livsglede og nytt liv.
"Ein skigard kankje vara evig, veit du, kan aldri vara evig!
I dag er det 17.mai !Gratulerer med dagen og friheten!
Lykkeliten blir 5 år i dag! Hurra for henne også. I dag flagger alle (for Lykkeliten!)!
Klem fra Ingunn
Det er så mange gjerder i samfunnet.Noen stenger oss ute og noen stenger oss inne. I mange år opplevde jeg i perioder å være innestengt i psykiatriske institusjoner og ofte i skjermede enheter. Jeg kaller skjerma for TOMHETENS TYRRANI.Ved innleggelsen fratas jeg alle eiendeler, absolutt alt jeg har blir stuet inn på et lager og jeg må be personalet hver gang jeg trenger f.eks tannbørsten min eller et klesplagg.Et tomt liv blir ikke bedre av å fylles med enda mere tomhet.Et menneskeliv trenger innhold og stimulans for at mennesket skal ha det godt. En gang måtte jeg søke om å få lov til å spille musikk og lese i Bibelen. Jeg fikk 10 minutter pr.dag og det måtte foregå i et totalt nakent rom med glassvegger på alle sider.
En skjermet enhet består som regel av 4-5 pasientrom med en personalbase i midten, eller mellomgangen som vi sier.Et pasientrom kan være nesten som ei glattcelle. En seng, et nattbord og et veggfast skap.Det vi gjør er å spise,dusje, gå på do, ta telefoner hvis vi får lov og kanskje av og til være noen minutter ute i avdelingen.Høre litt på radio.En sjelden gang er det tilbud om arbeidsstue eller gruppeaktiviteter. Personalet på mellomgangen sitter og røyker, spiller kort, drikker kaffe og leser aviser og ukeblader. Ufaglærte studenter sitter ofte og arbeider med studiene sine. Vi som er pasienter har et lite, nakent rom , ofte med kikkehull i døra uten stimuli av noe slag. Oppgavene til personalet er å følge oss ut på lageret for å hente noe eller bli med ut til vaskemaskinen og tørkerommet. Personalet setter opp en detaljert timeplan for pasientene, fra time til time.Hvis vi ikke gjør akkurat det de sier med en gang, så blir f.eks. tida ute i avd redusert eller en permisjon blir inndradd. Å være på skjerma for en så aktiv person som meg var helt forferdelig. Jeg fikk ikke lov til å ha noe på rommet, ikke en gang en kulepenn eller noe å skrive på. Jeg skrev om det jeg opplevde på dopapir og servietter når jeg klarte å lure unna et skriveredskap. Tomheten og meningsløsheten var total. Etter hvert som min egen vilje brytes ned og jeg aksepterer alt som skjer, blir føyelig og snill, da blir jeg overført til åpen avdeling.
Jeg skulle ønske at vi mennesker kunne vært mer rause og åpne mot hverandre. Gi hverandre spillerom og åpne landskap.Jeg skulle ønske at noen ville fjerne gjerdet rundt gressletta der Lykkeliten hopper og leker og danser og har det så bra, og jeg skulle ønske at Norge gjorde som Italia.Plutselig en dag stengte de alle de lukkede institusjonene og mennesker fikk sin frihet. Samfunnet måtte lære seg til å tenke nytt. Finne nye og bedre løsninger for dem som i mange år hadde vært stuet bort i lukkede institusjoner. Mange av dem fikk komme hjem til en familie som ikke hadde sett dem på 40 år.
Frihetens kraft er etter min mening sterkt undervurdert
En gang for mange år siden satt psykiateren min i et fly over Singapore. Han skrev og sendte meg et kort med en praktfull og fargerik papegøye på den ene siden. På den andre siden av kortet hadde han skrevet: "One day the bird will be free.No longer in a cage or in chains. Then you will have the power to create what you want." For meg er dette nærmest en profeti. Jeg vil være fri, sterk og glad og gå fremtiden i møte med håp og optimisme. I dag eier jeg frihetens kraft og den kan skape en morgendag rik på livsglede og nytt liv.
"Ein skigard kankje vara evig, veit du, kan aldri vara evig!
I dag er det 17.mai !Gratulerer med dagen og friheten!
Lykkeliten blir 5 år i dag! Hurra for henne også. I dag flagger alle (for Lykkeliten!)!
Klem fra Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
