Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet på bloggen, og det har sin naturlige forklaring i at jeg har vasket, ryddet, kastet og pakket ting i flere uker. Men endelig, nå er jeg straks i mål. Jeg ser at jeg har klart det, og det er en vidunderlig følelse. En voldsom jobb og jeg greide det nesten alene. Fikk litt hjelp av familien med bod, henting av emballasje,og gardiner.Kjærkommen og god hjelp, så takk for det!
Opplevelse av mestring gjør noe med hele mennesket .Jeg tror det er sunt å føle at en takler ting, at en faktisk er ganske flink på ulike områder. Jeg mener ikke å være overlegen, men de som har vært utsatt for psykiateres iver etter å modifisere og korrigere personligheten, de forstår hva jeg mener.
I morgen går flyttelasset til Notodden. Jeg skal nå ganske snart i dag koble fra den stasjonære datamaskinen, men jeg har kjøpt meg en mini-laptop med mobilt bredbånd, så jeg kan bruke Internet og epost uansett hvor og når jeg skulle ha behov for det.( Har selvsagt kjøpt både laptop og abonnement med egne penger.)
Jeg er veldig glad for at jeg har jobben i Aurora når jeg flytter til Notodden. Aurora er hjertebarnet mitt og jeg kommer til å fortsette å brenne for at vi må få løst innholdskrisen i psykiatrien. Det er ingen pengekrise i psykiatrien, men en holdningskrise og en utbredt forakt for svakhet, også blant dem som jobber i systemet. Og dette må vi få en slutt på.
5 august har jeg min første arbeidsdag som pendler inn til Oslokontoret.12.august skal styret ha arbeidsmøte og 27. august skal brukerorganisasjonene demonstrere foran Stortinget. Midt under flyttesjauen tok jeg meg en dag tid til å gå gjennom evalueringsrapporten for Opptrappingsplanen.Jeg kommer til å dele hovedtrekkene i den med resten av styret på arbeidsmøtet fordi det er så viktig at vi i styret er bevisste på i hvilke retninger myndighetene ønsker at aktivitetene våre skal ta.
Styret planlegger også i løpet av september å invitere jurister fra Helse og Sosialombudet til å komme og gi et kortfattet sammendrag av de fire helselovene.Helsedirektoratet er for tiden i gang med å granske hvordan brukerorganisasjonene forvalter midlene og hvis Aurora skal beholde støtten, så må det være samsvar mellom tiltak, aktiviteter og offentlige føringer,retningslinjer og evalueringer. Spesielt viktig er barn og unge, eldre og psykisk helse og Brukermedvirkning.
Heldigvis er det ikke noen amerikareise å ta seg en Oslotur.Med Timeekspressen tar det to timer. Jeg er også veldig glad for at nestleder Reidun og jeg har et så utrolig godt samarbeid.Hun er sjef for Oslokontoret. Hun henter posten og oppdaterer meg nesten daglig på det som skjer i feltet og med Aurora. Vi tenker og snakker sammen, planlegger og drøfter nesten daglig hvordan vi best kan ivareta Auroras interesser. Jeg tar hovedansvaret for medlemslistene og innbetaling av kontigent, for Auroras totale økonomi , for innkalling til styremøter og koordinering av møter og aktiviteter. Jeg har, i samarbeid med Reidun bestemt å utsette NLP-kurset med Hougen til i begynnelsen av november. Dette har flere årsaker:
1.Vi bør prioritere nå i høst de aktivitetene som det er tradisjon for at Aurora skal delta i , f. eks. Amaliedagene,Verdensdagenog demonstrasjon foran
Stortinget
2.Styret trenger å oppdatere seg og forbedre sine elementære kunnskaper innen data og kopimaskin.
3. Vi skal ha et ekstraordinært årsmøte og diskutere forvaltningen av arven etter Erik Østby.
4. Vi må prioritere å verve nye medlemmer og få bedre kontakt med de nåværende. Reidun har foreslått at vi sender ut noen enkle spørsmål og spør medlemmene hva de syns om Aurora, hva som er bra,hva de vil ha mer av og hva de ønsker at Aurora skal fokusere på, framover.
Jeg prøver å understreke at vi kan ikke spre oss på for mange områder, men samarbeide med Helsedirektoratet slik at iverksettelsen av planene våre er sikret offentlig støtte.
Nå pakker jeg ned datamaskinen, men kjære venner: Jeg forsvinner ikke fra Aurora eller psykiatrimiljøet. Tvert i mot så tror jeg denne flyttingen kan føre til nye oppgaver og utfordringer. Jeg gleder meg til tida som ligger foran! Livet er spennende og fantastisk! Vi er alle medpassasjerer på Livets reise!
OK, takk for meg så langt!
Og en riktig god helg til dere alle sammen!
Klem fra Ingunn
fredag 24. juli 2009
fredag 3. juli 2009
NÅR DRØMMER GÅR I OPPFYLLELSE
Jeg vet hvordan det er å være fattig.Som psykiatrisk pasient og uføretrygdet har jeg i alle år slitt med økonomiske problemer. Natt etter natt har jeg sittet oppe, våken, redd og bekymret for hvordan jeg skal klare alle regninger som kommer. Jeg har grått,regnet og rast og bedt Gud om hjelp. Også har jeg hatt en indre drøm om en gang å bli fri fra angsten hver gang jeg er i en butikk og drar kortet.Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har grublet og grått og hvor mange ganger jeg har oppsøkt sosialkontoret og gråtende levert fortvilte søknader som bare har resultert i avslag etter 4-5 måneders saksbehandling. Jeg tror at bare de som har vært igjennom dette forstår hvor vondt og ydmykende det er forgjeves å måtte brette ut sin elendighet for offentlige etater i håp om å få noen usle kroner. Men, innimellom har jeg drømt om en dag da dette tar slutt, en dag da turen er kommet til meg, da jeg ikke lenger behøver å bekymre meg for økonomien. Det er ingenting som har gitt meg mer angst enn den.
Jeg har lurt fælt på hvordan det ville føles å være gjeldsfri og likevel ha en god slump penger i banken. Kunne kjøpe de klærne jeg trenger uten dårlig samvittighet, kunne gå ut å spise, gå i operaen, gå på en konsert, i teater, på kino
I dag skjedde det.Leiligheten min ble, etter 1. visning sist onsdag og etter spennende budrunder solgt for 30000 kroner over takst. 17 personer har vært innom og sett på leiligheten.
Dette betyr at jeg betaler ned hele boliglånet mitt og all gjeld og har likevel mye penger igjen.
I går var jeg på OBS sammen med svogeren min og handlet mat.Jeg visste at salget tegnet bra
og det var en ubeskrivelig god følelse å slippe å få angst selv om jeg handlet matvarer for 1100 kroner. Det går bra, sa jeg til meg selv og det gjør det nå. Må bare tro det og takke.
Jeg har bodd alene i 25 år nå og vært mye ensom.Jeg gleder meg til å flytte i leilighet i samme hus som min søster og svoger på Notodden
For noen uker siden fikk jeg plutselig en kjempehyggelig støttekontakt som heter Mathilde Selv om hun antagelig ikke kan fortsette å være det når jeg nå flytter, så skal vi ha fortsatt kontakt som venner.I dag skulle hun dra på ferie til Nord-Norge med familien, men kom innom for å si ha det. Vi fikk oss en hyggelig prat og før jeg visste om det så hadde også min aller største drøm nesten gått i oppfyllelse.
I alle år har jeg drømt om å komme til Sveits.
For en god del år siden hadde jeg en ualminnelig fin kontakt med Elisabeth fra Sveits som i mange år var bosatt i Norge. Dette var på den tida da mamma utviklet Alzheimer og glemte oss i sin nærmeste familie. Det var en fryktelig vond prosess og da var det så utrolig godt å ha Elisabeth.
Da jeg var 8 år leste jeg bøkene til Johanna Spyri om Heidi og Bestefar i Sveits og dette tente en brann inne i meg, en drøm om å selv få oppleve dette vakre alpelandet.
Mathilde og jeg snakket om dette i dag og plutselig hadde vi avtalt å dra på busstur til Sveits i høst så sant ting legger seg til rette.
Dette er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å begripe at det virkelig er sant.
JEG SKAL TIL SVEITS! Jeg strever faktisk med å takle gode ting, særlig når det skjer mye godt på en gang.Jeg må ha en litt gradvis tilvenning.
En terapeut jeg kjenner sa en gang at et menneske som sliter med angst skal ikke oppsøke angsten, men bli venn med tryggheten, gradvis lære hvordan det er å være trygg og ha det bra og tørre å tro på at det skal vare.Der er jeg i dag. Jeg er uendelig glad og takknemlig til Gud for at jeg lever til tross for mange tidligere selvmordsforsøk. Livet er menneskets største gave.
Drømmene må aldri bli borte. Hvis du er i en håpløs situasjon og føler at du hele tiden stanger hodet i veggen, da tror jeg at du bør ta grep om livet ditt og gjøre nødvendige forandringer slik at du styrer deg selv i retning av dine egne drømmer og kommer ut av den håpløse situasjonen som bare gir deg motstand. Da åpnes nye dører og du opplever ny glede og får et nytt livsmot.
Det er dette jeg nå har opplevd. Og det er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å sette ord på det.Jeg skjønte at jeg måtte selge leiligheten en natt da jeg satt oppe og og kjempet med bunken på 17 regninger.
God helg!
Klem fra Ingunn
Jeg har lurt fælt på hvordan det ville føles å være gjeldsfri og likevel ha en god slump penger i banken. Kunne kjøpe de klærne jeg trenger uten dårlig samvittighet, kunne gå ut å spise, gå i operaen, gå på en konsert, i teater, på kino
I dag skjedde det.Leiligheten min ble, etter 1. visning sist onsdag og etter spennende budrunder solgt for 30000 kroner over takst. 17 personer har vært innom og sett på leiligheten.
Dette betyr at jeg betaler ned hele boliglånet mitt og all gjeld og har likevel mye penger igjen.
I går var jeg på OBS sammen med svogeren min og handlet mat.Jeg visste at salget tegnet bra
og det var en ubeskrivelig god følelse å slippe å få angst selv om jeg handlet matvarer for 1100 kroner. Det går bra, sa jeg til meg selv og det gjør det nå. Må bare tro det og takke.
Jeg har bodd alene i 25 år nå og vært mye ensom.Jeg gleder meg til å flytte i leilighet i samme hus som min søster og svoger på Notodden
For noen uker siden fikk jeg plutselig en kjempehyggelig støttekontakt som heter Mathilde Selv om hun antagelig ikke kan fortsette å være det når jeg nå flytter, så skal vi ha fortsatt kontakt som venner.I dag skulle hun dra på ferie til Nord-Norge med familien, men kom innom for å si ha det. Vi fikk oss en hyggelig prat og før jeg visste om det så hadde også min aller største drøm nesten gått i oppfyllelse.
I alle år har jeg drømt om å komme til Sveits.
For en god del år siden hadde jeg en ualminnelig fin kontakt med Elisabeth fra Sveits som i mange år var bosatt i Norge. Dette var på den tida da mamma utviklet Alzheimer og glemte oss i sin nærmeste familie. Det var en fryktelig vond prosess og da var det så utrolig godt å ha Elisabeth.
Da jeg var 8 år leste jeg bøkene til Johanna Spyri om Heidi og Bestefar i Sveits og dette tente en brann inne i meg, en drøm om å selv få oppleve dette vakre alpelandet.
Mathilde og jeg snakket om dette i dag og plutselig hadde vi avtalt å dra på busstur til Sveits i høst så sant ting legger seg til rette.
Dette er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å begripe at det virkelig er sant.
JEG SKAL TIL SVEITS! Jeg strever faktisk med å takle gode ting, særlig når det skjer mye godt på en gang.Jeg må ha en litt gradvis tilvenning.
En terapeut jeg kjenner sa en gang at et menneske som sliter med angst skal ikke oppsøke angsten, men bli venn med tryggheten, gradvis lære hvordan det er å være trygg og ha det bra og tørre å tro på at det skal vare.Der er jeg i dag. Jeg er uendelig glad og takknemlig til Gud for at jeg lever til tross for mange tidligere selvmordsforsøk. Livet er menneskets største gave.
Drømmene må aldri bli borte. Hvis du er i en håpløs situasjon og føler at du hele tiden stanger hodet i veggen, da tror jeg at du bør ta grep om livet ditt og gjøre nødvendige forandringer slik at du styrer deg selv i retning av dine egne drømmer og kommer ut av den håpløse situasjonen som bare gir deg motstand. Da åpnes nye dører og du opplever ny glede og får et nytt livsmot.
Det er dette jeg nå har opplevd. Og det er så ufattelig stort at jeg greier nesten ikke å sette ord på det.Jeg skjønte at jeg måtte selge leiligheten en natt da jeg satt oppe og og kjempet med bunken på 17 regninger.
God helg!
Klem fra Ingunn
torsdag 25. juni 2009
VAKTBIKKJER FOR PSYKIATRIEN
Nå er det lenge siden jeg har skrevet på bloggen, men jeg har ikke glemt den. Det er bare så utrolig mye som må gjøres og ordnes når en skal selge en bolig. Jeg har imidlertid fulgt med i alle de fine og aktive innspillene til Jan Olaf til hans venner og kontakter. Jan Olaf , du er en ekte og flott ildsjel som psykiatrien og vi trenger.Gratulerer med ditt mot og dine innpill til politikere og andre ansvarlige her i landet!
Som Auroras leder håper jeg at du vil ta engasjementet ditt med også inn i Auroras aktiviteter og kampsaker. Noe av det viktigste er at vi skal være vaktbikkjer for psykiatrien, og det er akkurat det du Jan Olaf er- en utrettelig vakthund som gneldrer mot urettferdighet og diskriminering. Ikke slutt med det! Før eller siden vil nok noen prøve å få gneldrebikkja til å ti stille, men for å få det til må de nok først ta den på alvor og forandre både holdninger og lovverk.
En av Auroras tidligste og nåværende fanesaker er på få slutt på særlovgivningen når det gjelder psykisk helse.Det har Aurora kjempet for helt fra tidlig på 90-tallet og vi har lagt det fram i mange møter med politikere.På Amaliedagene i fjor kom nestleder Ola Elvestuen i Venstre med tidenes beste innspill i psykiatridebatten: "Avskaff Lov om psykisk helsevern! "Bare det var nok til at jeg vet hvilket parti som får min stemme ved Stortingsvalget til høsten.
For et års tid siden satte jeg meg grundig inn i Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og da forsto jeg hva Siri Lill har ment når hun har snakket om den "grusomme loven".
Denne loven er en Opptrappingslov for tvang og krenkelser og skulle aldri blitt vedtatt.
Loven er en rettighetslov for psykiatere til å utøve tvang og maktmisbruk med alle midler. Hvis jeg blir dårlig psykisk kan jeg risikere å bli hentet med politi til et DPS og bli tvangsmedisinert der.Jeg kan så bli bragt med politi til sykehus for å få en såkalt tvungen undersøkelse for å finne ut om jeg fyller kriteriene for tvungent psykisk helsevern.Hvis jeg gjør det, så kan tvungent psykisk helsevern skje enten på sykehus, eller hjemme i mitt eget nærmiljø. På sykehus kan jeg oppleve tvangsmidler som isolat, skjerming, belter og tvangsmedisinering.Hjemme kan jeg bli utsatt for tvungent ettervern.På sykehuset kan personalet gjennomsøke rommet mitt og foreta kroppsvisitasjon dersom de mistenker at jeg har bragt med meg medisiner eller rusmidler inn i avdelingen.
Dette er ikke en lov som ivaretar det enkelte menneskets behov for varme, støtte, oppmerksomhet og trygghet som vi alle trenger sårt til når vi har det vondt.Denne loven er egnet til å skape angst hos alle oss som har hatt det vondt i årevis og som i alle sammenhenger er blitt ignorert og tilsidesatt.Jeg syns det er utrolig at de fleste politikerne konsekvent avviser å ta en klar stilling til det vi forteller om overgrep, konsekvenser og senskader av medikamentell behandling Psykiaterne gjør det samme og avviser det bare som tøys og tull. Jeg syns psykiaterne er feige som ikke tør å ta et oppgjør med egen praksis og handlemåter som vil måtte komme før eller siden. De er så usikre på hvordan de skal takle kritikken fra grasrota at de unnlater å komme på viktige konferanser og seminar der de absolutt skulle vært på plass og der vi skulle fortalt dem sannheten om tvang og medisiner.Psykiaterne skulle pålegges eller "tvinges" til innsikt og selvransakelse.
Ella i Aurora sa det så fint en gang:"Dette er den verste forbrytelsen mot menneskeheten i fredstid."
Klem fra Ingunn
Som Auroras leder håper jeg at du vil ta engasjementet ditt med også inn i Auroras aktiviteter og kampsaker. Noe av det viktigste er at vi skal være vaktbikkjer for psykiatrien, og det er akkurat det du Jan Olaf er- en utrettelig vakthund som gneldrer mot urettferdighet og diskriminering. Ikke slutt med det! Før eller siden vil nok noen prøve å få gneldrebikkja til å ti stille, men for å få det til må de nok først ta den på alvor og forandre både holdninger og lovverk.
En av Auroras tidligste og nåværende fanesaker er på få slutt på særlovgivningen når det gjelder psykisk helse.Det har Aurora kjempet for helt fra tidlig på 90-tallet og vi har lagt det fram i mange møter med politikere.På Amaliedagene i fjor kom nestleder Ola Elvestuen i Venstre med tidenes beste innspill i psykiatridebatten: "Avskaff Lov om psykisk helsevern! "Bare det var nok til at jeg vet hvilket parti som får min stemme ved Stortingsvalget til høsten.
For et års tid siden satte jeg meg grundig inn i Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og da forsto jeg hva Siri Lill har ment når hun har snakket om den "grusomme loven".
Denne loven er en Opptrappingslov for tvang og krenkelser og skulle aldri blitt vedtatt.
Loven er en rettighetslov for psykiatere til å utøve tvang og maktmisbruk med alle midler. Hvis jeg blir dårlig psykisk kan jeg risikere å bli hentet med politi til et DPS og bli tvangsmedisinert der.Jeg kan så bli bragt med politi til sykehus for å få en såkalt tvungen undersøkelse for å finne ut om jeg fyller kriteriene for tvungent psykisk helsevern.Hvis jeg gjør det, så kan tvungent psykisk helsevern skje enten på sykehus, eller hjemme i mitt eget nærmiljø. På sykehus kan jeg oppleve tvangsmidler som isolat, skjerming, belter og tvangsmedisinering.Hjemme kan jeg bli utsatt for tvungent ettervern.På sykehuset kan personalet gjennomsøke rommet mitt og foreta kroppsvisitasjon dersom de mistenker at jeg har bragt med meg medisiner eller rusmidler inn i avdelingen.
Dette er ikke en lov som ivaretar det enkelte menneskets behov for varme, støtte, oppmerksomhet og trygghet som vi alle trenger sårt til når vi har det vondt.Denne loven er egnet til å skape angst hos alle oss som har hatt det vondt i årevis og som i alle sammenhenger er blitt ignorert og tilsidesatt.Jeg syns det er utrolig at de fleste politikerne konsekvent avviser å ta en klar stilling til det vi forteller om overgrep, konsekvenser og senskader av medikamentell behandling Psykiaterne gjør det samme og avviser det bare som tøys og tull. Jeg syns psykiaterne er feige som ikke tør å ta et oppgjør med egen praksis og handlemåter som vil måtte komme før eller siden. De er så usikre på hvordan de skal takle kritikken fra grasrota at de unnlater å komme på viktige konferanser og seminar der de absolutt skulle vært på plass og der vi skulle fortalt dem sannheten om tvang og medisiner.Psykiaterne skulle pålegges eller "tvinges" til innsikt og selvransakelse.
Ella i Aurora sa det så fint en gang:"Dette er den verste forbrytelsen mot menneskeheten i fredstid."
Klem fra Ingunn
onsdag 10. juni 2009
FORANDRINGER I LIVET
Temaet for Verdensdagen i år er "LIVETS OVERGANGSFASER". Jeg syns det er en flott tittel. Livet er i kontinuerlig forandring og vi går alle inn og ut av endringer og overgangsfaser. Forandringer kan for alle virke ukjent og skremmende fordi trygghet er så nært knyttet til forutsigbarhet og alt som er kjent. En kan også oppleve mye sorg og tap i overgangsfaser fordi vi mister eller forlater det trygge og stabile til fordel for det nye og ukjente. Likevel innbærer det en stor utfordring og mulighet til personlig vekst hvis vi tør å ta sjansen på at det kan komme til å gå bra.
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
Nå har jeg bodd 4 år på Jessheim. Jeg har en fin leilighet, men jeg har ikke klart å få kontakt med andre enn de i familien min som bor her. Jeg er veldig glad i dem, men trenger også et nettverk i nabolag og lokalmiljø. Jeg syns det er vanskelig å bo her og jeg føler meg ensom og aleine mange ganger.
Jeg har lenge hatt et enestående tilbud fra søsteren og svogeren min , Kirsti og Bjørn om at jeg kan få leie rimelig en kjempekoselig leilighet i 2.etg. i huset deres på Notodden. Jeg er født og oppvokst i denne byen.
Jeg har tenkt på det i flere år, gått frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg. Jeg opplever at det er skremmende å ta et så stort valg som det å bytte bosted.Likevel vet jeg at jeg kan takle det. Og jeg kjenner dypt inne i meg at det er dette jeg virkelig vil.
Jeg mister ikke vennene mine og jobben som leder i Aurora. Kommer til å reise inn til Oslo og arbeide 6 timer på Auroras kontor annenhver onsdag. Og jeg får leie et stort og kjempefint hjemmekontor i kjelleretasjen hos Kirsti og Bjørn til 100 kroner måneden! Slå den!!
Jeg fikk et godt råd av Liv Gunhild i styret: "Lag en liste over alt som taler for og alt som taler mot. "Jeg hadde bare positive ting og ingen motargumenter. Derfor gjør jeg det.Jeg har tatt valget og beslutningen. Nå gjenstår det å gjennomføre det. Nå må jeg stole må meg selv. JEG SKAL KLARE DET!
Klem fra Ingunn
KONFERANSE OM MEDISINBRUK I PSYKIATRIEN
For noen år siden kontaktet jeg Olav Nyttingnes i Rådet fordi jeg hadde et forslag om en konferanse om bruk av medisiner i psykiatrien. Aurora har tatt opp den tråden og nøstet litt videre på disse tankene.Det ekstraordinære årsmøtet i Aurora i fjor høst vedtok at jeg , som initiativtaker, skulle få 10 000 kroner av Aurora for å utarbeide et forprosjekt. Jeg har jobbet en del med tanker, ideer og planer og jeg har studert noe av litteraturen til Peter Breggin. Jeg hadde også tenkt å sende brev til samarbeidspartnere fordi dette er et så stort prosjekt at Aurora ikke på noen måte kan greie det alene.Jeg anser meg absolutt ikke for å være ferdig med denne jobben, og tenker faktisk å arbeide en del med dette i sommerferien. Som ny leder i Aurora har det vært så utrolig mange ting å gripe fatt i. Nå i våres sendte jeg, på vegne av Aurora, en søknad til Oslo kommune om økonomisk støttetil en konferanse om medisinbruk i psykiatrien i løpet av året 2010.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
I går var Reidun og jeg på møte i Kontaktforum i Rådet. Da fikk vi vite at Rådet v Olav Nyttingnes er i ferd med å sende inn søknad til Helse og Rehabilitering om midler til nettopp en konferanse om medisiner i psykiatrien.
Aurora er medlem i Rådet og betaler faktisk en høy kontigent , 4000 kroner i året.
Derfor har jeg i dag sendt en mail til Olav Nyttingnes og anmodet om at Aurora kan stå sammen med Rådet som søkerorganisasjon og selvsagt være med i planlegging og gjennomføring av konferansen. Søknaden skal sendes i morgen, så jeg håper at Olav ser mailen og gir meg tilbakemelding før søknaden blir postlagt.
mandag 1. juni 2009
JEG TROR IKKE PÅ TVANG
Fordi tvang blokkerer alt som er naturlig i et menneskeliv.Tvang hindrer vekst og utvikling og skader relasjonsbygging, integritet og selvbilde. For å forklare dette, vil jeg her gjengi noe fra kapittelet "GJEST I EGET LIV" som jeg skrev i boka ASYLET som Gaustad sykehus ga ut i forbindelse med sitt 150 års jubileum i 2005:
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
"De små, trange cellene på avd. DK har kikkehull i døra.De kalde, nakne veggene kaster meg inn i en klaustrofobisk ansgt.Bombardert av medisiner hyler jeg fortvilet for døve ører. Vi er på DK, avd øst, skjermet avsnitt.TVANG. Ordet rommer ikke sitt innhold. Jeg ydmykes, jeg krenkes, jeg skremmes over alt det som skjer uten at noen griper inn for å stanse det.
Det er ikke så mange der.De som oppfører seg pent, de som er nysminket og nystelte under legevisitten, de får sitte på TV-stua og se på TV. Vi andre, de galeste må sitte på gangen i den brune, kalde skinnsofaen under oppsyn av to pleiere-time etter time, dag etter dag. Årstidene veksler uten at vi merker det.Vi bare sitter der og venter på neste porsjon mat. Det er uungåelig-SKRIKET.Desperasjonen velter gjennom meg.Jeg velter det lille skrivebordet på cella.6 pleiere stormer inn, drar meg etter armene bortover gangen slik at alle klærne dras av meg og jeg kastes naken inn på isolatet. Kjemikaliene dundrer gjennom blodårene og jeg er livredd for hva de vil gjøre med meg videre. De står og hånflirer til meg gjennom kikkehullet. Fortvilet og rasende tar jeg den blå madrassen og setter den opp på høykant for å stanse glaningen og latteren. Øyeblikkelig river de opp døra og kaster madrassen og mennesket innover i cella. Jeg hamrer fortvilet på det lydisolerte vindusglasset for å påkalle oppmerksomheten fra en mann som går forbi utenfor. Nytteløst. Han verken hører eller ser noe anne enn de flotte høstfargene. Han går smilende i egne tanker og koser seg i solskinnet.
Jeg legger meg rett ut på gulvet og later som om jeg er død. Etter en stund kommer det inn en lege. Uten et ord tar han pulsen min og går sin vei, Etter flere timer på det harde murgulvet er kroppen gjennomfrossen og urørlig.Da kaster de en blå joggedrakt inn til meg med beskjed om at jeg neste dag skal vaske isolatet. Jeg forstår ikke hva de mener. De eneste merkene etter mitt oppold er litt snørr og tårer på madrassen.
En dag får jeg beskjed om å vaske firemannsrommet som jeg ligger på.Jeg er fullstendig neddopet, og det eneste jeg har lyst til , er å sove. Det er det ikke snakk om. Jeg har lagt meg litt nedpå oppå sengeteppet, klarer ikke få opp de gjenklistrede øyelokkene når en av pleierne, som er legestudent, kommer inn og sier at hvis jeg ikke straks vasker gulvet, så blir det nytt opphold på isolatet. Angsten river tak i meg. Nei, aldri mer, tenker jeg og snubler ut i bøttekottet for å finne kost og klut. Jeg setter skurebøtta fra meg midt på gulvet og må støtte meg til en av sengene. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det Hele tida har jeg pleierens øyne i nakken. Da faller jeg ned på kne ved senga mi og ber høyt til Gud om at Han må hjelpe meg så jeg orker å vaske det store gulvet. Han må ha hørt det, for det ble i alle fall reint den dagen og jeg slapp isolatet.
Jeg får utrolige mengder medisiner og blir kvalm, svimmel og blytung i kroppen.Veractil,
Truxal, Haldol, Nozinan, Hibanil,Imovane, Primperan, Gang på gang nekter jeg,en da truer de og jeg tør ikke annet enn å svelge på kommando.
Den ene dagen avløser den andre.Vi oppholder oss i stua- helt uten mål og mening. Noen av oss gråter av fortvilelse, men prøver å skjule det.Straks blir vi vist inn på rommet.Det er ikke lov til å vise følelser.Noen banner, spiller kort,røyker, leser ukeblader, krangler eller kaster opp.
Hele mitt indre er i opprør.Hva gjør vi her? Den såkalte "behandlingen" er preget av apati, sløvhet og tiltaksløse pleiere og pasienter. Jeg greier stort sett å ta meg sammen så ikke plkeierne merker hvor ille jeg har det. Min egen angstforsterkes av de andre pasientenes livredde og ulykkelige ansikter.
Jeg skriver flere ganger til Kontrollkommisjonen og forteller om krenkelser og brudd på Menneskerettighetene, men tvilen kommer: Blir brevet lest eller kommer det på avveie som så mange ganger før? Motet synker og jeg synker sammen omkring et fillete ukeblad som har ligget i en krøll i kroken bak søppelbøtta.
Tenk om jeg bare kunne få lov til å vasse rundt i høstløv og solskinn.Lukte på livet.Jeg gnir nesa mot det iskalde vinduet og gråter.Tårene renner stille i lange striper nedover glassflaten, uten at noen merker det, uten en lyd.
Så sitter jeg i timesvis ved vinduet og følger med blikket menneskene som beveger seg der ute i friheten. Hva er det som skiller oss fra dem? Vegger, diagnoser og paragrafer. Det eneste lyspunktet på dagen er når ettermiddagstralla kommer med kaffe, te og Mariekjeks."
Enda en gang har det vært legevisitt og jeg har fått vite at jeg skal utskrives i morgen. Tror ikke på det de sier. Har trukket det tilbake så mange ganger. Får ikke sove den siste natta. Ligger og hører på pusten til de andre medpasientene. De store trærne utenfor kaster spøkelsesaktige skygger inn i rommet. Jeg syns det er skummelt og prøver å ta kontakt med nattevaktene. De koser seg med pizza på TV-rommet og vil ikke forstyrres Kommanderer meg i seng. Klarer ikke bli der..Hele den siste natta går jeg rastløs mellom senga og doen. Mye rot ligger og flyter og en av doene er fullstendig tilgriset. Jeg rydder det jeg kan og holder på med dette til det blir morgen. Og under over alle under. Jeg skal utskrives. Jeg skal hjem til Kjærlighetsstien.
På min egen bursdag i år gikk jeg personlig til Norsk Pasientskadeerstatning
og leverte inn en søknad. Har fått avslag på søknad om Billighetserstatning to ganger fordi myndighetene ikke prioriterer slike saker.
Å bli tvangsinnlagt på et asyl har hver gang vært en gjennomgripende og brutal
forandring i livet mitt som jeg selv ikke har herredømme eller kontroll over. Det jeg har sagt og ment om mitt eget liv og situasjon, har overhode ikke hatt noen betydning for de avgjørelser som har blitt fattet.Fra å være en handlende, utøvende samfunnsborger med ulike roller, er jeg etter relativ kort tid blitt et ubetydelig, hjelpeløst kasus, helt prisgitt personalets forgodtbefinnende og asylets interne reglement.
Derfor tror jeg ikke på tvang. Derfor tror jeg på FRIHETEN!
Klem fra Ingunn
PINSE MED AURORA
Å væe leder i Aurora er krevende.Masse jobbing. Syns jeg jobber med Aurorating nesten hele den tida på døgnet som jeg er våken. Men jeg klager ikke. Jeg trives med det.Er så uendelig glad for å ha en jobb, og så er det moro å kunne legge planer og hele tida forbedre det som er. Har funnet ut at det er veldig praktisk å ha et hjemmekontor. Da kan jeg bruke det når ikke dataen eller kopimaskinen på Auroras kontor er samarbeidsvillig. F.k.tirsdag skal Marius på Konica Minolta hjelpe meg med å koble opp lap-topen mot nettverket på Unity.Da kan vi bruke og ta utskrift fra begge datamaskinene.
Så må jeg huske å få av gårde et brev til Helsedirektoratet med en underskrift som er helt avgjørende for at vi skal få inn resten av tilskuddsmidlene. Nå har vi svært lite på konto, men jeg håper inderlig at pengene kommer snart.
Den 17. juni skal Reidun og jeg på et seminar om evaluering av Opptrappingsplanen , og så håper jeg en av de andre i styret kan gå på seminar 5.juni om Helseministerens Samhandlingsreform. Reidun og Ellen Marie har nettopp vært på konferanse for Brukerorganisasjoner i Sandefjord. Gleder meg til å få rapport
5.juni skal jeg til diabetessykepleier på A-hus. F.k uke skal jeg bestille time hos hudpleier for endelig en gang å ta kverken på skjegget under haka. Kan ikke gå sånn. Torsdag skal jeg ha foredrag på Senter for hørsel og psykisk helse om motivasjon og livskraft. Får bruke honorarpengene til hudpleieren.
Håper å få tatt hormonprøver for å bekrefte elle avkrefte om jeg har Cushings syndrom. Jeg merker at hormonene er i ubalanse. Siden 18.mai har Lykkeliten og jeg gått 13 ganger rundt Nordbytjernet.Jeg spiser stort sett riktig og lever sunt. Likevel, jeg går ikke ned i vekt og det er høyst frustrerende. Da jeg veide meg for noen dager siden på legesenteret hadde jeg gått opp 800 gram.Da ble jeg lei meg. Jeg sliter hardt med å bli kvitt den store, stygge maven min, men klarer det ikke. Må visst være fornøyd foreløpig med at jeg endelig etter flere år har klart å stabilisere blodsukkeret. Nå ligger det mellom 6 og 8 og det er jeg godt fornøyd med. Jeg merker at når jeg bruker medisiner som er hormoner,f.eks. Insulin, Livial eller Circadin, så har jeg det så utrolig bra både i kropp og sjel. På samme tid får jeg energi, men går gjennom dagen med en stille og behahagelig ro inne i meg. Det er akkurat som om prosessene i kroppen har funnet tilbake til sin egentlige rytme ,i hvert fall de som ikke har med vektreduksjon å gjøre.Det gjør at jeg kan bruke mye tid og mye krefter på Aurora. I går var det så stille og godt der. Jeg jobbet med nyhetsbrevet og plutselig hadde det gått 5 timer og jeg måtte hjem til Lykkeliten. Men nå har jeg trykket opp giroer(med god hjelp fra den tidligere lederen, Liv.Tusen takk!) jeg har skrevet på konvoluttene og stemplet dem.Vi satser på å sende ut mange nye medlemsbrev i håp om mange nye medlemmer. Ta kontakt med Aurora hvis du vil ha et tilsendt.
Nå har vi nettopp våknet til en ny morgen og jeg må se å komme meg i dusjen.Tar en tur på Aurora i dag også. Vil så gjerne ha det ryddig og fint til temamøtet vårt den 10.juni. Da kommer Nils Henrik Hougen og skal snakke om kurset sitt:"Å reparere psykiske skader." Ta en tur innom da vel! Møllergata 23 ,2.etg rom 202 kl 17.00.Du er hjertelig velkommen! Alltid hyggelig med nye ansikter.Ha en fin dag!
Klem fra Ingunn
Så må jeg huske å få av gårde et brev til Helsedirektoratet med en underskrift som er helt avgjørende for at vi skal få inn resten av tilskuddsmidlene. Nå har vi svært lite på konto, men jeg håper inderlig at pengene kommer snart.
Den 17. juni skal Reidun og jeg på et seminar om evaluering av Opptrappingsplanen , og så håper jeg en av de andre i styret kan gå på seminar 5.juni om Helseministerens Samhandlingsreform. Reidun og Ellen Marie har nettopp vært på konferanse for Brukerorganisasjoner i Sandefjord. Gleder meg til å få rapport
5.juni skal jeg til diabetessykepleier på A-hus. F.k uke skal jeg bestille time hos hudpleier for endelig en gang å ta kverken på skjegget under haka. Kan ikke gå sånn. Torsdag skal jeg ha foredrag på Senter for hørsel og psykisk helse om motivasjon og livskraft. Får bruke honorarpengene til hudpleieren.
Håper å få tatt hormonprøver for å bekrefte elle avkrefte om jeg har Cushings syndrom. Jeg merker at hormonene er i ubalanse. Siden 18.mai har Lykkeliten og jeg gått 13 ganger rundt Nordbytjernet.Jeg spiser stort sett riktig og lever sunt. Likevel, jeg går ikke ned i vekt og det er høyst frustrerende. Da jeg veide meg for noen dager siden på legesenteret hadde jeg gått opp 800 gram.Da ble jeg lei meg. Jeg sliter hardt med å bli kvitt den store, stygge maven min, men klarer det ikke. Må visst være fornøyd foreløpig med at jeg endelig etter flere år har klart å stabilisere blodsukkeret. Nå ligger det mellom 6 og 8 og det er jeg godt fornøyd med. Jeg merker at når jeg bruker medisiner som er hormoner,f.eks. Insulin, Livial eller Circadin, så har jeg det så utrolig bra både i kropp og sjel. På samme tid får jeg energi, men går gjennom dagen med en stille og behahagelig ro inne i meg. Det er akkurat som om prosessene i kroppen har funnet tilbake til sin egentlige rytme ,i hvert fall de som ikke har med vektreduksjon å gjøre.Det gjør at jeg kan bruke mye tid og mye krefter på Aurora. I går var det så stille og godt der. Jeg jobbet med nyhetsbrevet og plutselig hadde det gått 5 timer og jeg måtte hjem til Lykkeliten. Men nå har jeg trykket opp giroer(med god hjelp fra den tidligere lederen, Liv.Tusen takk!) jeg har skrevet på konvoluttene og stemplet dem.Vi satser på å sende ut mange nye medlemsbrev i håp om mange nye medlemmer. Ta kontakt med Aurora hvis du vil ha et tilsendt.
Nå har vi nettopp våknet til en ny morgen og jeg må se å komme meg i dusjen.Tar en tur på Aurora i dag også. Vil så gjerne ha det ryddig og fint til temamøtet vårt den 10.juni. Da kommer Nils Henrik Hougen og skal snakke om kurset sitt:"Å reparere psykiske skader." Ta en tur innom da vel! Møllergata 23 ,2.etg rom 202 kl 17.00.Du er hjertelig velkommen! Alltid hyggelig med nye ansikter.Ha en fin dag!
Klem fra Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
