VENNER OG FAMILIE ER SÅ VIKTIG!

Her ser dere den kjære lillesøstra mi, Kirsti og jeg. Og så Lykkeliten, naturligvis. Hver mandag har vi en bønnestund før vi tar fatt på uka. Vi deler ord, tillit og undring.

Jeg føler meg så uendelig rik som har så mange å være glad i og som jeg vet er glad i meg. Det betyr så uendelig mye mer enn all verdens teorier og terapier. Her på Notodden spretter det fram gamle, gode venner nesten overalt hvor jeg ferdes.Nå i ettermiddag var pappa, Dagfrid og jeg og spiste middag på Oasen ute på flyplassen. Da traff jeg Anne Gerd, ei god venninne fra lagstida. Rart å tenke på at da vi gikk på gymnaset, da var det helt vanlig med kristne skolelag. Vi hadde lagsmøter hver fredag og vi hadde andakter og bønnemøter i friminuttene. Nå er vel sånne ting nesten helt ute av bildet.
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.

I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn

MITT EGET VALG

Nå er det lenge siden jeg har skrevet på Aurorabloggen, men her er jeg tilbake. Ukene går så fort og det har ikke vært så lett å finne seg til rette i min barndoms by som jeg ikke har bodd i på over 30 år. Det er mange brikker som må falle på plass og mange ting som må ordnes for at en kan trives og få en god hverdag. Jeg var i flere uker veldig redd for at jeg ikke skulle klare jobben i Aurora når avstanden til kontoret i Oslo ble så stor. Nå har vi heldigvis et styre som samarbeider godt og vi ivaretar Aurora etter beste evne. Reidun og jeg snakker sammen nesten daglig og vi er ajour med regninger og kalenderplan.
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn

VONDT Å VÆRE FATTIG

Et lite appropos til den nylig avsluttede valgkamp der fattigdomsproblemet forsvant ut i skyggen av kampen om makt og regjeringstaburetter.

Det er vondt å være fattig! Vondt å kontinuerlig ha dårlig råd, måtte snu og vende på krona. Ikke kunne delta på lik linje med andre i aktiviteter og opplevelser. Vondt når sommerferien består av å lese postkort fra venner som ferierer i alle vedrens hjørner. Vondt å stå på sidelinja og føle seg utafor, som en gjest i eget liv. En blir så liten inni seg av å være fattig. Det oppleves som å stå bakerst i alle køer.Jeg får en følelse av at jeg ikke er verdt noen ting.Selvtilliten rakner fullstendig når en må stille til jobbintervju i ufikse klær, når en ikke har råd til å gå til frisør eller få stelt tenner som kanskje er ødelagt av årelang medisinering. Når en i årevis prøver av alle krefter å få en jobb og komme ut av en håpløs situasjon som disponerer for psykiske helseproblemer, så nytter det likevel ikke.
Politikerne hevder at den beste måten å bekjempe fattigdom på, er å få folk i jobb.
Men hvor ER de jobbene vi kan ta? Vi som ikke greier å yte 100 % Vi har også ressurser, men må kanskje ha en arbeidsplass som er raus på gode holdninger, respekt og inkludering og som kanskje er litt tilrettelagt etter hva vi greier og ut i fra det som er vår hverdag og våre krefter. Mange av oss har utallige avslag, nederlag og skuffelser bak oss , og derfor er det så viktig at nettopp VI får oppleve virkelig å få en jobb og se at også vi mestrer viktige oppgaver, at det er bruk for oss, at vi kan regnes med som skattebetalere og ordinære arbeidstakere.

Mennesker med psykiske helseproblemer tilhører en marginalisert og stigmatisert gruppe som ofte befinner seg i utkanten av Velferdsstaten.Inkludering er her et stikkord. Inkludering i samfunn og arbeidsliv på egne premisser må nå snart gjennomføres i praksis. Nå har vi SNAKKET lenge om Brukermedvirkning. Nå må kommunene ta det i bruk som et rutinemessig verktøy og likeverdig tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer.
Å leve i fattigdom er en daglig kamp for å få endene til å møtes. Kamp med byråkrati og hjelpeapparat. Ytelsene er som regel kortvarige og uforutsigbare når lønn for deltidsarbeid og trygd skal samkjøres. Ofte må nattetimene tas i bruk for å telle, regne og gruble over hvordan en skal orke å innfri alle offentlige krav om dokumentasjon for i det hele tatt få noen usle kroner til det aller mest nødvendige livsopphold.
Å motta smulene fra de rikes bord gjør at vi som gruppe marginaliseres og stigmatiseres enda mer. Å være fattig gir også angst, mye angst. Å ha en trygg, forutsigbar økonomi gir også indre trygghet.Jeg mener avgjort at det å forebygge fattigdom er det samme som å forebygge psykiske helseproblemer.
Jeg tror også at løsningen på fattigdomsproblemet hviler på 4 viktige grunnpilarer:

1Den enkeltes mulighet til deltagelse og ansvar for eget liv.
2 Gode holdninger og respekt fra nettverk og lokalsamfunn
3. Konkrete, aktive tiltak.
4.Politisk vilje

Fattige mennesker er ofte også fattige på selvtillit og anerkjennelse fra andre fordi fattigdom skaper usynlige mennesker.Vi ser tiggerne på gata i Oslo, vi ser koppen og et bedene blikk, men vi ser ikke det mennesket som sitter der. Få kjenner til hans eller hennes ensomme og brutale kamp for å overleve. Men mange vil ha dem vekk.De passer ikke inn i et vellykket og blankpolert bybilde. De angstfylte, skitne, ensomme,de bostedsløse og rusavhengige. Hvor skal de gjøre av seg? Vil vi virkelig ha et sorteringssamfunn der enkelte grupper skyves til side og stenges ute alene i kulda?
En helseminister for noen årtier siden brukte begrepet "Minusvarianter" om psykiatriske pasienter og andre med forskjellige skader og lyter Dette er en grovt krenkende betegnelse som aldri mer må brukes om de aller ulykkeligste iblant oss.
Vi må få et samfunn som oppgrader, inkluderer og styrker menneskeverdet til dem som sliter tungt og har det aller verst.

Klem fra Ingunn

JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!

Dette er slagordet mitt.Jeg prøver alltid så godt jeg kan, men er langt i fra noen verdensmester.I går hadde vi styremøte i Aurora og da orienterte jeg styret om at jeg likevel fortsetter som leder . Nå har en god del ting rundt meg her på Notodden fallt på plass . Jeg har fått hjemmehjelp og fritidskontakt og det er jeg inderlig glad for.Jeg føler nå at alt ikke er like overveldende tungt og vanskelig som var tilfelle for ikke så lenge siden. Jeg har mindre helseplager, men skal i morgen til sykehus i Prsgrunn og undersøkes.Da skal de finne ut om jeg kan opereres, og i så fall kan jeg bli helt frisk. Jeg skjønner at jeg kan virke ustabil og vinglete men jeg vil så gjerne greie det.Jeg tror det kommer av at jeg vil så gjerne gjøre en toppjobb i Aurora, og så blir jeg så sliten når jeg yter mer enn jeg makter. Jeg må prøve å bli trygg på at det er bra nok det jeg gjør. Og at det er nok.For det er sånn at når jeg føler meg sterk og frisk, da kan jeg få gjort mye, veldig mye og jeg elsker jobben min i Aurora. Derfor ber jeg dere der ute i miljøet: Vær så snill å ikke døm meg selv om jeg nå har skiftet mening.Ikke snakk til andre om hvor vinglete og ustabil Ingunn er. Det er så vondt å få vite i ettertid at det ryktet har gått i miljøet. Jeg jobber helhjertet med saken og JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!!! Hver eneste dag.
Klem fra Ingunn

KJÆRE SIGRUN!

Tusen takk for oppmuntrende ord! Det var så godt å få dem akkurat i dag. Ja, jeg vil fortsette å blogge. Nå har jeg flyttet til en ny kommune og jeg skal orientere meg litt om hvilke tilbud de har innen psykisk helse.Jeg vil ha det som et lite prosjekt, og det vil jeg skrive om på bloggen.

Det er nå 34 år siden jeg bodde på Notodden. Det er rart å være tilbake for jeg er født og oppvokst her. Jeg ble født på et lite fødehjem i Våladalen som het Frk.Karstads Klinikk.Jeg ble født midt under mammas eksamensperiode ved Statens Sløyd og Tegnelærerskole. Jeg tror både fødsel og eksamen gikk bra.Det er utrolig koselig å være tilbake på gamle trakter. Rett som det er treffer jeg på gamle kjente som merkelig nok ikke har forandret seg så fælt. Kontakten er den samme og vi prater akkurat som vi gjorde for 30 år siden.I ungdomstida var jeg med i det kristne skolelaget og nå har jeg gjennopptatt kontakten med kjære og gode venner som Kristin,Brit Asta, Ingrid og Elin. Kirsti og jeg er invitert hjem til Brit Asta f.k tirsdag og det gleder jeg meg veldig til.
Jeg er også veldig spent på det som skal skje i overimorgen på mandag.

Notodden har et enestående og flott tilbud innen psykisk helse, et aktivitetssenter som heter Kilden et senter for kreativ utvikling og sosialt fellesskap.Det er et samarbeidsprosjekt mellom Blefjell sykehus,Notodden kommune.NAV,Røde Kors,Mental Helse og Telemarksgalleriet. Der er det mange forskjellige grupper. Jeg har lyst til å være med på KOMME I GANG-VERKSTED, et sted for utveksling av ideer, utforsking av muligheter og veiledning/coaching.De har også skriveverksted med kreativ skriving, bokprosjekt og skriving som verktøy i eget liv. På Blefjell sykehus drives også Lærings og mestringskurset "Leve nå" som jeg også vil delta på.
Mandag kl 10 skal jeg snakke med en av lederne for Kilden og det ser jeg veldig fram til. På NAV sa de til meg at det er ikke uvanlig at Kilden noen ganger ansetter brukere med spesiell kompetanse i lønnede stillinger. Det får jeg tenke på etter hvert. Først vil jeg bli kjent med det jeg tilbys som bruker av kommunens tjenester. Ha en riktig god dag, dere som leser bloggen! Og igjen, takk til deg, Sigrun! Ordene dine inspirerte meg og gameg nytt mot og nye krefter. Det skal ofte ikke mere til Jeg skal skrive på bloggen.Det kan jeg og det vil jeg!
Ha en flott lørdag! Klem fra Ingunn

AVSLUTNING

Alt har en ende. Også min tid som leder i Aurora.Jeg har rett og slett for dårlig fysisk helse til å gjøre en god nok jobb for Aurora. I årenes løp har jeg fått en enorm mengde psykofarmaka som nå har påført meg store skader og flere somatiske sykdommer.Jeg har hver dag smerter,luftveisproblemer, hormonelle utslag og andre store plager i tillegg til diabetes , metabolsk syndrom og prolaps i ryggen. Jeg klarer rett og slett ikke lenger å stå på som jeg har gjort i alle år Noen dager er jeg så trøtt og sliten at jeg nesten ikke klarer å stå opp.Jeg har, i tillegg til helseplagene og Aurora også ansvar for Lykkeliten, en gammel leilighet,firmaet mitt og bloggen. Det blir rett og slett for mye.
Nå har jeg jobbet hardt med psykisk helse i 10 år og jeg kjenner meg totalt utslitt og utbrent. Har ikke mer å gi.
I mars i år fikk jeg vite en ting som nesten fikk meg til å miste bakkekontakten. For meg virket det så utrolig og fantastisk. En journalist og en dame som har jobbet i Rådet sendte inn et forslag til Fylkesmannen i Akershus.om at jeg skulle få Kongens Fortjenestemedalje i sølv for min innsats for psykisk helse. Som sagt, jeg klarte nesten ikke å tro at det var sant.Familiemedlemmer trodde at jeg var blitt psykotisk og psykologen min var også urolig. Etter hvert som tida gikk, så ble jeg mer og mer spent på om jeg virkelig skulle få oppleve å få en så formidabel utmerkelse. Som alle andre setter også jeg pris på å bli anerkjent for hardt og utrettelig arbeid. Jeg leste om medaljen på Internett og der sto det at over 80 % av de som foreslås får medaljen.I dag fikk jeg vite at jeg er blant de 20 % som ikke får Kongens Fortjenestemedalje.Jeg må innrømme at jeg ble skuffet.Enda en gang er jeg ikke bra nok.
Jeg gråt lenge etter den telefonen. Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde visst at noen hadde søkt.Da hadde ikke skuffelsen vært så stor.Jeg har fått så utrolig mange avslag i mitt liv at jeg av og til får en følelse av at jeg rett og slett ikke takler livet Da jeg fikk brevet fra Fylkesmannen opplest fikk jeg akkurat den samme følelsen som da jeg var oppe til praktisk eksamen i sykepleien og sensor sa: IKKE BESTÅTT! Det var det som førte meg inn i psykiatriens helvete.

Jeg vet ikke hva som nå skjer verken med bloggen eller med Aurora.Et av de andre styremedlemmene vil også gå ut av styret. Vi er en liten sårbar forening og det er vanskelig å få hjulene til å gå rundt. Det er så få aktive og det er så mange driftsmessige og administrative oppgaver som må gjøres., så kanskje det beste hadde vært om Aurora kunne slås sammen med en annen større og sterkere brukerforening. Vi får mye å snakke om på årsmøtet den 21.september.God helg! Klem fra Ingunn

VALGET NÆRMER SEG.

Kjære venner!
Først må jeg få beklage at jeg ikke har skrevet på bloggen på flere uker. Det har sin forklaring i at det har vært så utrolig mye å gjøre i forbindelse med flytting til Notodden.Nå er jeg på plass i mitt lille, nye hjem i 2.etg hos Kirsti, min søster og hennes mann Bjørn.Og jeg har fått det så utrolig godt her.Det er virkelig fint å ha familien så nær.
Men nå er det valgkamp og jeg har vært litt usikker på hva jeg skulle stemme. Sendte en spørrende mail til Dagfinn Høybråten og jeg fikk svar i dag.
Her er det jeg skrev:
Kjære Høybråten! Er blitt så i tvil om jeg skal stemme Krf i dette valget.
Som du vet, er jeg nå leder i Aurora og hjertesaken min er, nå som før, psykisk helse.Jeg ser imidlertid i programmet til partiet ditt at dere vil gå inn for en opptrapping av psykiatritilbudet.Hvilket tilbud? Hvis dere mener det eksisterende, så har ikke jeg noe å gjøre i Krf Vi som er, eller har vært,brukere, i hvert fall mange av oss,vi vil ikke ha den type behandling som gjør alt så mye, mye verre.

I april hadde jeg en fin samtale med Laila Dåvøy på Stortinget og hun ga uttrykk for å ha fått flere innspill på det som er Auroras viktigste kampsak: At vi må få et helt nytt innhold i dagens psykiatritilbud.Jeg forsøkte også å finne gjenklang for det det året jeg var i styret for Ullensaker Krf. Det var imidlertid ingen respons å få.Ingen der var interessert i temaet, det var bare barn og unge som var i fokus. Hvis jeg skal være ærlig, så syns jeg Krf er litt ensporet og litt utydelig overfor oss velgere. Det er mange i dette landet som verken har barn eller familie, men som likevel sliter med dårlig råd og dagliglivets bekymringer som skaper angst og psykiske helseproblemer.
Jeg forstår ikke hvorfor temaet psykisk helse er totalt fraværende i valgkampen.Jeg hører ikke et ord om det i TV-debattene selv om ca 700 000 mennesker i landet vårt er berørt av psykiske helseproblemer på en eller annen måte.Det er blitt et Ikketema i hver eneste valgkamp.Kan du forklare meg hvorfor? Venstre er unntaket. De går i sitt program inn for å fjerne psykisk helsevernloven.De er tydelige . De tar et klart standpunkt, men de kunne også utfordret dere andre til dialog om nettopp det.
Hvorfor er du så taus? Du er Opptrappingsplanens far! Hvorfor kan du ikke oppfordre de andre partiene til å lage et fellesprogram for en ny psykiatri i samarbeid med brukerorganisasjoner og representanter? Jeg tror det ville skape begeistring blant vanlige folk.
Einar Gerdhardsen tok i 1945 initiativ til et Fellesprogram for å få Norge på beina igjen etter krigen.Gjennreising og boligbygging ga resultater og la grunnlaget for den velferdsstaten vi har i dag.Psykiatritilbudet har blitt karakterisert som en katastrofe, bl.a i Riksrevisjonens rapport. Det trengs både politisk vilje og hardt arbeid for å få det systemet på beina igjen.
For å få løst dagens problemer, så tror jeg at dere politikere på finne ut mer om hva dere er enige om og ikke bare snakke om det som skiller dere.Vi velgere opplever det som krangling og skrur av TVen.Vi orker ikke høre at dere roper i munnen på hverandre.

Det var så fint å se et innslag på Tellus TV.Da var spørsmålet om dere kunne si noe pent om hverandre.Valgkampens beste utspill hittil, etter min mening.HURRA!Jeg er helt sikker på at dere ville vinne mye dersom dere fant fellestemaer som dere kunne samarbeide om.
Evalueringsrapporten fra Sintef slår fast at Opptrappingsplanen kun har fokusert på sengeplasser,økonomi og antall årsverk, ikke på hva som skal til for at denne gruppen mennesker skal bli inkludert på likeverdig måte i samfunnet og oppleve glede og livskvalitet..
Brukermedvirkning er heldigvis et av hovedmålene, men det blir jo litt parodisk at evalueringskommiteen bare består av fagfolk, ingen brukere.Kommiteen har ikke evaluert på hvilke områder Brukermedvirkningen har fungert i Opptrappingsperioden.

Denne uka arrangeres Amaliedagene i Oslo. Torsdag 27.august skal vi ha demonstrasjon , gatemarkering og appeller foran Stortinget ca kl 13.00 Vi demonstrerer mot tvang, overgrep og krenkelser i psykiatrien og for menneskeretigheter.
Det hadde vært så fint å se deg der.Som leder for en av arrangørorganisasjonene. er jeg en av dem som skal holde appell.

Hjertelig hilsen
Ingunn Øye


Hei Ingunn
Hyggelig å høre fra deg. Fint at du spør, slik at jeg kan oppklare. Når vi snakker om opptrapping er det først og fremst mer penger til forebygging, behandling og rehabilitering for mennesker med et psykisk helseproblem. Vi ønsker som Aurora å fornye behandlingstilbudet. Vi er smertelig klar over at mye av det som skjer idag gjør vondt verre. Som du sikkert vet, har vi med Laila i spissen gått kritisk til verk når det gjelder bruk av tvang. Vi vil tra brukerne inn i fornyelsen av psykiatrien på en helt annen måte enn det som når skjer. Jeg er ikke taus om dette. Skrev senest en blogg om det igår. Vi kommer til å markere vårt syn klart og tydelig.
Godt valg!
Dagfinn

Svaret fra Høybråten ga meg litt dårlig samvittighet. Var jeg for hard og kritisk i min mail? Det var ikke meningen.Prøvde bare å si at politikerne må spille mer på lag og ikke bare fremheve alle mulige feil hos motparten.Jeg ble imidlertid glad for at Høybråten forsikrer at de vil ta med brukerne inn i fornyelsen av psykiatrien. Det har jeg aldri før hørt fra politikerhold. Det gir grunn til optimisme.Krf står for de kristne grunnverdiene og det syns jeg er det aller viktigste for et samfunn.Det gir meg grunn til å stemme på Krf.Jeg kan ikke svikte Han jeg tror på og heller ikke et parti som står for så flotte standpunkter i mange viktige kjernesaker.Jeg mente ikke å være stygg, Høybråten! Håper du tilgir. Men du svarte ikke på hvorfor psykiatri er et IKKE-TEMA i valgekampen.Det tror jeg mange lurer på.
Hjertelig hilsen
Ingunn