I dag kom jeg inn på siden til politiker Ivar Johansen og der leste jeg om Anita og hvordan hun KJEMPER for å få lov å bli boende i sitt eget hjem.Hun referer iskalde brev og uttalelser fra saksbehandlere som bare opprettholder hennes fortvilelse og avmakt. Den såkalte "Velferdsstaten" burde skamme seg. Jeg er utdannet sosionom og det viktigste yrkesetiske prinsippet som min faggruppe skal forplikte seg til er HELHETSSYN. På sosialhøgskolen lærer vi, og det med rette, at det inngår mange elementer i et menneskes liv som vi må ta hensyn til for at det enkelte menneske skal få den hjelpen det trenger. Det hjelper ikke å slukke en brann den ene dagen hvis man våkner opp neste dag med like mange regninger og like mange bekymringer. Og er det noe som er vondt å leve med, så er det en konstant dårlig økonomi. Det er forferdelig å oppleve at trygda aldri strekker til, og enda verre er det å bli møtt av iskalde regelryttere i sosialtjenesten som ikke ser ser det enkelte menneske i det hele tatt og heller ikke den totale livssituasjonen som ofte er helt uutholdelig.
Tenk hvor grusomt Anita må ha det. Kan vi andre tenke oss hvordan det er å gå i skrekk og vente på å bli kastet ut av sitt eget hjem? Eget hjem burde vært en menneskerett, en base for trygghet, personlig utvikling og livskvalitet.
Jeg leser også om ideen med et ombud for psykisk syke. Jeg er ikke så sikker på at det er en god ide fordi jeg tror vi må inn til kjernen av problemet. Det er politikerne som sitter med nøklene for å løse fattigdomsproblemene og problemene i psykiatrien.Nå er det på tide at de virkelig avskaffer fattigdommen her i landet. Det har vi råd til. Jeg tror også at hele systemet for helse og sosialtjenesten må omstruktureres , forandres og fornyes .Noen må snart vise interesse for å kartlegge og ta i bruk brukernes egne ressurser og evne til deltakelse i eget liv og beslutninger .Kvalitetsutviklingsprosjektet i Rådet for psykisk helse har kommet med viktige innspill om dette til myndighetene. Hva er skjedd med den rapporten?
Et psykiatrisk ombud var tenkt å skulle ivatreta 15 pasienter med alvorlige psykiske helseproblemer. Jeg tror at det blir et uoverkommelig prosjekt fordi ombudet må også forholde seg til gjeldende regelverk og fordi den enkeltes behov er så omfattende og sammenfattende at det rett og slett blir umulig for en person å rekke over et så stort problemkompleks.
I går tok politikerne inn en hel gjeng stoffmisbrukere på Stortinget.De sa at deres situasjon var blitt betydelig forverret det siste året. Politikere, våkn opp, se sammenhengene her.NAV,Psykiatrien, rusomsorgen,barnevernet, sosialtjenesten- alle rapporterer om krise tilstander.Jeg tviler på at Samhandlingsreformen kan løse alt den var tiltenkt å skulle løse. Det er politikerne som nå må sørge for at det virkelig blir gjennomført gode og varige forandringer som virker i hverdagen til det enkelte mennesket som sliter med livet sitt.
Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som hovedmål å gjøre mennesker med psykiske helseproblemer selvstendige og i stand til å mestre egne liv.Evalueringen av planen viser at den for det meste fokuserer på kvantitet, men hevder bl. a heldigvis at det er blitt en betydelig økning i antall boliger i kommunene.Opptrappingsplanen er lite opptatt av kvalitet. Og da spør jeg: Hvordan er det gått med de menneskene som planen gjelder for? De som har fått disse boligene. Har de råd til å bo der?Har de blitt mer selvstendige og mer i stand til å mestre eget liv? Jeg tror historien om Anita er et godt svar på det!
Klem til Anita fra Ingunn
torsdag 19. november 2009
mandag 19. oktober 2009
MInstemann
Måtte bare legge inn det siste bildet av minstemann i familien, lille Sigurd. Han ligner på pappa Torgeir og er en nydelig liten babygutt på 3 uker.
søndag 18. oktober 2009
VENNER OG FAMILIE ER SÅ VIKTIG!
Her ser dere den kjære lillesøstra mi, Kirsti og jeg. Og så Lykkeliten, naturligvis. Hver mandag har vi en bønnestund før vi tar fatt på uka. Vi deler ord, tillit og undring.
Jeg føler meg så uendelig rik som har så mange å være glad i og som jeg vet er glad i meg. Det betyr så uendelig mye mer enn all verdens teorier og terapier. Her på Notodden spretter det fram gamle, gode venner nesten overalt hvor jeg ferdes.Nå i ettermiddag var pappa, Dagfrid og jeg og spiste middag på Oasen ute på flyplassen. Da traff jeg Anne Gerd, ei god venninne fra lagstida. Rart å tenke på at da vi gikk på gymnaset, da var det helt vanlig med kristne skolelag. Vi hadde lagsmøter hver fredag og vi hadde andakter og bønnemøter i friminuttene. Nå er vel sånne ting nesten helt ute av bildet.
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.
I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn
lørdag 10. oktober 2009
MITT EGET VALG
Nå er det lenge siden jeg har skrevet på Aurorabloggen, men her er jeg tilbake. Ukene går så fort og det har ikke vært så lett å finne seg til rette i min barndoms by som jeg ikke har bodd i på over 30 år. Det er mange brikker som må falle på plass og mange ting som må ordnes for at en kan trives og få en god hverdag. Jeg var i flere uker veldig redd for at jeg ikke skulle klare jobben i Aurora når avstanden til kontoret i Oslo ble så stor. Nå har vi heldigvis et styre som samarbeider godt og vi ivaretar Aurora etter beste evne. Reidun og jeg snakker sammen nesten daglig og vi er ajour med regninger og kalenderplan.
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn
onsdag 16. september 2009
VONDT Å VÆRE FATTIG
Et lite appropos til den nylig avsluttede valgkamp der fattigdomsproblemet forsvant ut i skyggen av kampen om makt og regjeringstaburetter.
Det er vondt å være fattig! Vondt å kontinuerlig ha dårlig råd, måtte snu og vende på krona. Ikke kunne delta på lik linje med andre i aktiviteter og opplevelser. Vondt når sommerferien består av å lese postkort fra venner som ferierer i alle vedrens hjørner. Vondt å stå på sidelinja og føle seg utafor, som en gjest i eget liv. En blir så liten inni seg av å være fattig. Det oppleves som å stå bakerst i alle køer.Jeg får en følelse av at jeg ikke er verdt noen ting.Selvtilliten rakner fullstendig når en må stille til jobbintervju i ufikse klær, når en ikke har råd til å gå til frisør eller få stelt tenner som kanskje er ødelagt av årelang medisinering. Når en i årevis prøver av alle krefter å få en jobb og komme ut av en håpløs situasjon som disponerer for psykiske helseproblemer, så nytter det likevel ikke.
Politikerne hevder at den beste måten å bekjempe fattigdom på, er å få folk i jobb.
Men hvor ER de jobbene vi kan ta? Vi som ikke greier å yte 100 % Vi har også ressurser, men må kanskje ha en arbeidsplass som er raus på gode holdninger, respekt og inkludering og som kanskje er litt tilrettelagt etter hva vi greier og ut i fra det som er vår hverdag og våre krefter. Mange av oss har utallige avslag, nederlag og skuffelser bak oss , og derfor er det så viktig at nettopp VI får oppleve virkelig å få en jobb og se at også vi mestrer viktige oppgaver, at det er bruk for oss, at vi kan regnes med som skattebetalere og ordinære arbeidstakere.
Mennesker med psykiske helseproblemer tilhører en marginalisert og stigmatisert gruppe som ofte befinner seg i utkanten av Velferdsstaten.Inkludering er her et stikkord. Inkludering i samfunn og arbeidsliv på egne premisser må nå snart gjennomføres i praksis. Nå har vi SNAKKET lenge om Brukermedvirkning. Nå må kommunene ta det i bruk som et rutinemessig verktøy og likeverdig tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer.
Å leve i fattigdom er en daglig kamp for å få endene til å møtes. Kamp med byråkrati og hjelpeapparat. Ytelsene er som regel kortvarige og uforutsigbare når lønn for deltidsarbeid og trygd skal samkjøres. Ofte må nattetimene tas i bruk for å telle, regne og gruble over hvordan en skal orke å innfri alle offentlige krav om dokumentasjon for i det hele tatt få noen usle kroner til det aller mest nødvendige livsopphold.
Å motta smulene fra de rikes bord gjør at vi som gruppe marginaliseres og stigmatiseres enda mer. Å være fattig gir også angst, mye angst. Å ha en trygg, forutsigbar økonomi gir også indre trygghet.Jeg mener avgjort at det å forebygge fattigdom er det samme som å forebygge psykiske helseproblemer.
Jeg tror også at løsningen på fattigdomsproblemet hviler på 4 viktige grunnpilarer:
1Den enkeltes mulighet til deltagelse og ansvar for eget liv.
2 Gode holdninger og respekt fra nettverk og lokalsamfunn
3. Konkrete, aktive tiltak.
4.Politisk vilje
Fattige mennesker er ofte også fattige på selvtillit og anerkjennelse fra andre fordi fattigdom skaper usynlige mennesker.Vi ser tiggerne på gata i Oslo, vi ser koppen og et bedene blikk, men vi ser ikke det mennesket som sitter der. Få kjenner til hans eller hennes ensomme og brutale kamp for å overleve. Men mange vil ha dem vekk.De passer ikke inn i et vellykket og blankpolert bybilde. De angstfylte, skitne, ensomme,de bostedsløse og rusavhengige. Hvor skal de gjøre av seg? Vil vi virkelig ha et sorteringssamfunn der enkelte grupper skyves til side og stenges ute alene i kulda?
En helseminister for noen årtier siden brukte begrepet "Minusvarianter" om psykiatriske pasienter og andre med forskjellige skader og lyter Dette er en grovt krenkende betegnelse som aldri mer må brukes om de aller ulykkeligste iblant oss.
Vi må få et samfunn som oppgrader, inkluderer og styrker menneskeverdet til dem som sliter tungt og har det aller verst.
Klem fra Ingunn
Det er vondt å være fattig! Vondt å kontinuerlig ha dårlig råd, måtte snu og vende på krona. Ikke kunne delta på lik linje med andre i aktiviteter og opplevelser. Vondt når sommerferien består av å lese postkort fra venner som ferierer i alle vedrens hjørner. Vondt å stå på sidelinja og føle seg utafor, som en gjest i eget liv. En blir så liten inni seg av å være fattig. Det oppleves som å stå bakerst i alle køer.Jeg får en følelse av at jeg ikke er verdt noen ting.Selvtilliten rakner fullstendig når en må stille til jobbintervju i ufikse klær, når en ikke har råd til å gå til frisør eller få stelt tenner som kanskje er ødelagt av årelang medisinering. Når en i årevis prøver av alle krefter å få en jobb og komme ut av en håpløs situasjon som disponerer for psykiske helseproblemer, så nytter det likevel ikke.
Politikerne hevder at den beste måten å bekjempe fattigdom på, er å få folk i jobb.
Men hvor ER de jobbene vi kan ta? Vi som ikke greier å yte 100 % Vi har også ressurser, men må kanskje ha en arbeidsplass som er raus på gode holdninger, respekt og inkludering og som kanskje er litt tilrettelagt etter hva vi greier og ut i fra det som er vår hverdag og våre krefter. Mange av oss har utallige avslag, nederlag og skuffelser bak oss , og derfor er det så viktig at nettopp VI får oppleve virkelig å få en jobb og se at også vi mestrer viktige oppgaver, at det er bruk for oss, at vi kan regnes med som skattebetalere og ordinære arbeidstakere.
Mennesker med psykiske helseproblemer tilhører en marginalisert og stigmatisert gruppe som ofte befinner seg i utkanten av Velferdsstaten.Inkludering er her et stikkord. Inkludering i samfunn og arbeidsliv på egne premisser må nå snart gjennomføres i praksis. Nå har vi SNAKKET lenge om Brukermedvirkning. Nå må kommunene ta det i bruk som et rutinemessig verktøy og likeverdig tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer.
Å leve i fattigdom er en daglig kamp for å få endene til å møtes. Kamp med byråkrati og hjelpeapparat. Ytelsene er som regel kortvarige og uforutsigbare når lønn for deltidsarbeid og trygd skal samkjøres. Ofte må nattetimene tas i bruk for å telle, regne og gruble over hvordan en skal orke å innfri alle offentlige krav om dokumentasjon for i det hele tatt få noen usle kroner til det aller mest nødvendige livsopphold.
Å motta smulene fra de rikes bord gjør at vi som gruppe marginaliseres og stigmatiseres enda mer. Å være fattig gir også angst, mye angst. Å ha en trygg, forutsigbar økonomi gir også indre trygghet.Jeg mener avgjort at det å forebygge fattigdom er det samme som å forebygge psykiske helseproblemer.
Jeg tror også at løsningen på fattigdomsproblemet hviler på 4 viktige grunnpilarer:
1Den enkeltes mulighet til deltagelse og ansvar for eget liv.
2 Gode holdninger og respekt fra nettverk og lokalsamfunn
3. Konkrete, aktive tiltak.
4.Politisk vilje
Fattige mennesker er ofte også fattige på selvtillit og anerkjennelse fra andre fordi fattigdom skaper usynlige mennesker.Vi ser tiggerne på gata i Oslo, vi ser koppen og et bedene blikk, men vi ser ikke det mennesket som sitter der. Få kjenner til hans eller hennes ensomme og brutale kamp for å overleve. Men mange vil ha dem vekk.De passer ikke inn i et vellykket og blankpolert bybilde. De angstfylte, skitne, ensomme,de bostedsløse og rusavhengige. Hvor skal de gjøre av seg? Vil vi virkelig ha et sorteringssamfunn der enkelte grupper skyves til side og stenges ute alene i kulda?
En helseminister for noen årtier siden brukte begrepet "Minusvarianter" om psykiatriske pasienter og andre med forskjellige skader og lyter Dette er en grovt krenkende betegnelse som aldri mer må brukes om de aller ulykkeligste iblant oss.
Vi må få et samfunn som oppgrader, inkluderer og styrker menneskeverdet til dem som sliter tungt og har det aller verst.
Klem fra Ingunn
JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!
Dette er slagordet mitt.Jeg prøver alltid så godt jeg kan, men er langt i fra noen verdensmester.I går hadde vi styremøte i Aurora og da orienterte jeg styret om at jeg likevel fortsetter som leder . Nå har en god del ting rundt meg her på Notodden fallt på plass . Jeg har fått hjemmehjelp og fritidskontakt og det er jeg inderlig glad for.Jeg føler nå at alt ikke er like overveldende tungt og vanskelig som var tilfelle for ikke så lenge siden. Jeg har mindre helseplager, men skal i morgen til sykehus i Prsgrunn og undersøkes.Da skal de finne ut om jeg kan opereres, og i så fall kan jeg bli helt frisk. Jeg skjønner at jeg kan virke ustabil og vinglete men jeg vil så gjerne greie det.Jeg tror det kommer av at jeg vil så gjerne gjøre en toppjobb i Aurora, og så blir jeg så sliten når jeg yter mer enn jeg makter. Jeg må prøve å bli trygg på at det er bra nok det jeg gjør. Og at det er nok.For det er sånn at når jeg føler meg sterk og frisk, da kan jeg få gjort mye, veldig mye og jeg elsker jobben min i Aurora. Derfor ber jeg dere der ute i miljøet: Vær så snill å ikke døm meg selv om jeg nå har skiftet mening.Ikke snakk til andre om hvor vinglete og ustabil Ingunn er. Det er så vondt å få vite i ettertid at det ryktet har gått i miljøet. Jeg jobber helhjertet med saken og JEG GJØR SÅ GODT JEG KAN!!! Hver eneste dag.
Klem fra Ingunn
Klem fra Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
