MEDIAHETS MOT "PSYKISK SYKE".

I løpet av få dager har jeg nå hørt og sett svært negativ og stigmatiserende omtale i media av mennesker som defineres "psykisk syke".Den aktive samfunnsdebatanten og bloggeren Sigrun Tømmerås reiser i sin blogg spørsmålet:"Hvem er de psykisk syke?" Spørsmålet er absolutt på sin plass og fortjener en avklaring og utdyping. Media skaper gjennom sin fremstilling et samfunn med Vi og Dem.Østlandssendingen forteller at barn kan ta skade av å bo i kommunale boliger fordi det også bor narkomane og psykisk syke der.Leieboerforeningen vil at barnefamilier skal ha egne boliger langt unna der hvor mennesker med store problemer bor. Barneombudet mener at det er brudd på barnekonvensjonen når det bor barn i kommunale boliger ,i samme gård som narkomane og de såkalt "psykisk syke."
Det er vel egentlig greit å ha et slikt sekkebegrep, et benevnelse som kan knyttes til de mest ubehagelige og uønskede elementene i samfunnet. Her er det imidlertid viktig å se hvordan media forenkler og forvrenger den virkeligheten vi alle er del av.Det er ikke sånn at det bare er en gruppe mennesker ,definert som de "psykisk syke" "Dem"som er problembelastet, avvikende, farlige, skremmende, ressursfattige og krevende.Alle mennesker kan til tider ha slike benevnelser.Det er heller ikke sant at den andre gruppen mennesker "Vi" som definerer og ekskluderer de "psykisk syke" seiler problemløst og lykkelig gjennom et helt liv. Livet er en dynamisk prosess, alt forandres kontinuerlig, vi går inn og ut av roller, relasjoner og livssituasjoner, og vi reagerer forskjellig og i ulik grad på stimuli og inntrykk.Sårbarhet og evne til å takle livets utfordringer varierer fra menneske til menneske. Hvis belastninger i livet blir større enn evnen til å takle dem, kan hvem som helst bryte sammen. Ingen av oss er skapt til å tåle det utålelige. Jeg opplevde for noen år siden at min egen psykiater ble psykotisk og jeg måtte ta meg av han som fikk betalt for å behandle meg. Kanskje ler du av dette.Det er det ingen grunn til, for det endte med en tragedie. Noen år senere tok psykiateren min sitt eget liv.
Det jeg vil frem til med å fortelle dette er at psykiske belastninger er noe som hører livet til.Det er psykiatere og legemiddelfirma som nyter godt av å definere mennesker som har det vondt som"psykisk syke".Når media sprer det ut over sine forsider, så får disse menneskene det enda vondere fordi det nører det godt oppunder frykt og fordommer generelt i befolkningen.Til slutt ender vi som har fått en slik karakteristikk opp som en pariakaste, en uglesett kategori på tilskuerplass til livet og samfunnet.Mange av oss lever aleine.Til tider med en grenseløs følelse av ensomhet og fortvilelse. Økonomien er elendig,kroppen er ødelagt av en årelang og voldsom medisinering.Mange er utenfor arbeidsmarkedet og hvis vi er uønsket til og med i kommunens egne boliger, hvor skal vi da bo? Mange med psykiske belastninger bor på gata og flertallet av de som utsettes for tvang i møte med psykiatrien er nettopp de bostedsløse.Hvorfor skal det være så urettferdig her i landet at de som har aller minst, som sitter nederst ved bordet når godene skal fordeles,som til alle tider er blitt diskriminert og stigmatisert, de skal også fratas sine mest grunnleggende menneskerettigheter, de kriminaliseres og utsettes for overgrep og krenkelser når det eneste de gjør er å be hjelpeapparatet om hjelp fordi de bærer på en smerte inne i seg som er større enn det et menneske kan klare å bære aleine?
Nå er det på høy tid å ta disse menneskene inn i varmen, respektere dem,høre på dem, ta det de sier på alvor og gi dem oppreisning og et verdig liv.Jeg mener at media her må ta et oppgjør med den tendensiøse og generalistiske journalistikken som vi har sett så alt for mye av.Media må våge å møte det enkelte menneske og stå opp som forsvarer for dets rettigheter.Det bør være medias plikt og viktigste oppgave!