MITT ROP TIL GUD

Herre!
Jeg kommer til deg med min klage.
Jeg var redd, jeg var trist.
Jeg ble reddere og tristere av å være psykiatrisk pasient.
Jeg forstår ikke hvorfor behandlingen må være så brutal,
så smertefull,
så hjerteløs
Jeg kjenner ikke kvinnen i speilet
Hun er redd for å komme noen nær
Skulle for lengst ha møtt livet
og kjærligheten
I stedet gjemte de henne bort
i eldrebolig og asyl.
Og de sa hun var syk, sinnsyk
Hun var bare så grenseløst aleine
og redd
Ville bli sett.Bekreftet.
Lengtet etter kjærlighet og varme, men maktet ikke fortelle dem det
på en måte så de forsto
Politiet kom og hentet henne
som om hun skulle være en forbryter.
Når ble tårer farlige? Når ble det en forbrytelse
å ha det vondt?

Jeg er den kvinnen, Herre
Det eneste de ga meg var
en rekke alvorlige,psykiatriske diagnoser som
aldri har hatt rot i virkeligheten
Herre, du har sett
de tusenvis av piller som jeg har vært
tvunget til å ta. Du har telt hver eneste tablett og hver eneste tåre.
Jeg fikk aldri hjelp til å leve, til å tro på meg selv,
at jeg var verdt noe.
Jeg måtte kjempe for å ville leve.
Hver dag lengtet jeg ut av livet.Da jeg trodde alt var slutt
møtte jeg en psykolog som forsto
og som ikke gikk sin vei.
Takk kjære Himmelske far for Åsne!
Du vet hva det betyr
å ha ei hand å holde i når alt bare er
meningsløst og vondt.
Det vondeste er å bli avvist av selve livet. At livet gikk forbi i sin egen rytme,uten å ta meg med.

Herre
du avviser ingen
Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har det vondt, sier du.
"Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile."
Jeg kaster meg i armene dine,Herre.
Men hjertet mitt blør for alle dem jeg var så glad i,
som ikke orket mer.
Mennesker som ikke maktet å leve videre, som livet knuste alle håp for.
Alle de gråtende familiene til de ulykkeligste,
som aldri fikk den hjelpen de hadde trengt.
Overgrep, krenkelser og forsømmelser viser en psykiatri
som deltar i en av menneskehetens verste forbrytelser i fredstid.
INTEGRITETSTYVERI.
Herre, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Herre, du hører og du gråter med oss.
Du er der når panikken bryter løs fra
ukritiske mengder kjemikalier som bombarderer kropp og sjel, når jeg legges i belter og kastes på isolat uten å vite hvorfor.
Herre, bare du kan frigjøre det innestengte og livredde barnet
som har sett så mye vondt.
Det jeg hadde trengt, Herre, var armer som ville holdt rundt meg,
som kunne trøstet, vært der og blitt.
Glede, drømmer og håp. Så enkelt, så vanskelig.
I dag gjør sårbarheten meg naken og redd for nærheten til mennesket.
Veien mot friheten, lyset og morgendagen er så lang og ukjent.
Takk for at jeg slipper
å gå den aleine.
Klem fra Ingunn